— Jeg bryr meg ikke om at søsteren din har tre barn og trenger pause! Hun har en mann! Da får han hjelpe henne! Slutt å tvinge meg til å være gratis barnevakt hele tiden!

Han åpnet munnen, klar til å komme med enda en tale om familieplikt, samhold og hvor viktig det var å støtte hverandre. Men før han rakk å si noe, skar en skarp, påtrengende ringelyd gjennom leiligheten. Det hørtes ikke ut som noen som spurte pent om å få komme inn. Det lød som et krav. Som et gongslag før en kamp. Erik rykket til og så mot gangen med en tydelig lettelse i ansiktet. Redningen var kommet. Nå ville Anna vel ikke våge å lage oppstyr.

Der tok han feil.

For Anna ble ringeklokken selve punktet der det ikke lenger fantes noen vei tilbake. Hun så hvordan mannen hennes i samme øyeblikk glemte hele krangelen og skyndte seg ut i gangen. Hun hørte låsen klikke. Så kom Marias lyse, kvitrende stemme, druknet nesten av hvin, tramp og skrammel som straks fylte oppgangen.

— Hei! Da drar vi, ellers kommer vi for sent! Gutter, oppfør dere pent! kvitret Maria, uten det minste tegn til at hun hadde tenkt å gå inn over dørterskelen.

Anna kom langsomt ut fra kjøkkenet.

Synet som møtte henne, var som hentet rett ut av alle de verste forestillingene hun hadde rukket å bygge opp. I døråpningen sto Maria og strålte, nysminket, parfymert og kledd i en lett kjole, allerede mentalt hensunket i behandlinger, stillhet og spa. Bak henne sto de tre sønnene hennes, åtte, seks og fire år gamle, og de oppførte seg allerede alt annet enn pent. Den eldste forsøkte å ake nedover gelenderet. Den mellomste hamret en plastbil mot naboens dør. Den minste sto bare stille og pep høyt og monotont, som en alarm ingen fikk slått av. Midt imellom dem sto Erik med et forvirret smil, mens han prøvde å holde igjen den ene nevøen med én hånd og samtidig roe ned kona med et bedende blikk.

Da brast det for Anna.

Alt hun hadde svelget. All trettheten. All irritasjonen. Alle helgene som var blitt ødelagt, alle gangene hun hadde ryddet, vasket, tiet og holdt ut, samlet seg til ett eneste voldsomt utbrudd. Skriket hennes slo ut i oppgangen og kastet ekko mellom veggene.

— Snu dere rundt og forsvinn herfra!

Maria stivnet. Det knallrosa smilet på ansiktet hennes sprakk først litt, så falt det fullstendig sammen og etterlot bare vantro og sjokk. Barna ble stille et kort sekund. Erik sto urørlig, blek som et laken, som om noen hadde forvandlet ham til en saltstøtte.

Anna tok et skritt fram, rett mot den måpende svigerinnen. Hun ropte ikke lenger. Stemmen hennes var lavere nå, men hard som stål.

— Din hvile er ditt problem. Og mannens din sitt. Snakk med ham. Lei inn en barnevakt. Spør moren din. Gjør akkurat hva du vil. Men dette hjemmet er ikke et gratis lekeland. Dere får slappe av et annet sted.

Hun tok Maria under armen. Ikke brutalt, men med en slik bestemt kraft at Maria ufrivillig rygget ut på reposet. Deretter skjøv Anna den eldste gutten, som fremdeles hang ved gelenderet, bort mot moren. Den mellomste fikk en lett, men tydelig hånd i riktig retning. Den yngste, som merket bevegelsen rundt seg, presset seg selv inntil Marias bein.