Den gangen hadde han klart å overbevise seg selv om at det var helt vanlig. Nå, under Annas kalde, urokkelige blikk, fremsto handlingen hans som både stygg og ynkelig.

Erik tok et skritt tilbake fra henne. Så gikk han inn i stuen og sank tungt ned i lenestolen. Den samme stolen hvor boken hennes fremdeles lå på armlenet. Han dro hånden over ansiktet, som om han kunne stryke orden i tankene sine på den måten. Hele den enkle, oversiktlige verdenen hans begynte å slå sprekker. I den verdenen hadde han vært en god bror, en omsorgsfull onkel og en tålmodig ektemann. Slik hadde han alltid sett seg selv.

Han hadde tolket stillheten hennes som samtykke. Trøttheten hennes hadde han avfeid som en naturlig del av «kvinneting» og huslige plikter. At hun ga etter, hadde han betraktet som et personlighetstrekk, nesten som noe medfødt. Det hadde aldri virkelig slått ham at det bak alt dette kunne ligge lag på lag med bitterhet. At den stille roen hennes ikke var ro i det hele tatt, men fortvilelse pakket inn i beherskelse. At tausheten hennes ikke betydde ja, men bare var den siste tynne tråden av tålmodighet — og at den tråden nettopp hadde røket med et brak.

Da skar en ny telefonringing gjennom leiligheten.

Denne gangen var det fasttelefonen. Den gamle telefonen de nesten bare beholdt fordi foreldregenerasjonen fortsatt brukte den. Erik rykket til. Han visste straks hvem som ringte. Maria hadde kommet frem til moren deres. Nå begynte neste akt.

Anna ble stående ute på kjøkkenet. Hun snudde ikke engang hodet. Det virket som om hun med vilje lot ham møte følgene av alt sammen alene.

Han løftet røret.

— Hallo.

— Erik, hva i all verden var det som skjedde?! Morens stemme skar mot ham gjennom linjen som metall mot stein. Den var full av selvrettferdig raseri og en fornærmelse så dyp at man skulle tro det var henne selv Anna hadde kastet ut i kulden, ikke datteren hennes. — Maria ringte meg, hun gråt så hun nesten ikke fikk frem et ord! Kona di, den… den furien, har kastet henne og barna på dør! Hun skrek til henne! Hvor var du mens dette pågikk? Hvordan kunne du la henne ydmyke søsteren din på den måten?

Erik lukket øynene.

Han kjente dette mønsteret altfor godt. Den velkjente strømmen av anklager hvor Anna alltid endte som den skyldige. Enten var hun for lite gjestfri, eller så laget hun ikke maten riktig, eller så hadde hun sett på noen med feil ansiktsuttrykk. Tidligere hadde han pleid å svare unnvikende, mumle seg enig eller tie, bare for å hindre at konflikten vokste. Han ventet nesten at de vanlige ordene skulle komme av seg selv: «Mamma, ro deg ned, jeg skal snakke med henne.»

Men denne gangen satte ordene seg fast.

Foran ham sto ikke bildet av en gråtende søster. Det var Annas ansikt han så. Det slitne ansiktet. Den faste munnen. De mørke ringene under øynene.

— Mamma, sa han lavt, og ble nesten overrasket over sin egen stemme. Den bar verken preg av unnskyldning eller sinne. — Mamma, dette må vi få ordne opp i selv.

I den andre enden ble det helt stille.

— Hva mener du med «selv»? Hun har fornærmet din egen søster! Du må sette henne på plass!