Ordene traff ham ett for ett. Hun skrek ikke. Hun anklaget ham ikke engang med store bevegelser. Hun la bare fakta på bordet, kaldt og presist, og nettopp derfor gjorde det verre. Erik lette i ansiktet hennes etter noe som kunne ligne tvil eller dårlig samvittighet. Han fant ingenting.

— Dette er bagateller! brøt han ut. — Noen tegninger, noen smuler, litt rot! Er du virkelig villig til å ødelegge forholdet til familien min på grunn av sånt tull? Er sofaen viktigere for deg enn levende mennesker? Enn nevøene mine?

— Det handler ikke om sofaen, Erik. Ikke engang om laptopen de helte cola over sist. Det handler om meg.

Hun tok et skritt mot ham. Nå sto de ansikt til ansikt, og blikket hennes var hardt som stein.

— Etter hvert eneste sånt «besøk» er jeg helt tappet. Jeg har ikke krefter igjen til noe. Den eneste fridagen min blir gjort om til et helvetes skift i en barnehage, og ikke engang et takk får jeg. Søsteren din kommer stormende inn, dumper ansvaret sitt her og flyr videre for å slappe av. Jeg blir igjen og rydder opp i følgene. Og du? Du ser på det hele som om det er den naturligste ting i verden. Som om tiden min, nervene mine og kreftene mine ikke er verdt noe som helst.

Han trakk seg et lite skritt tilbake, som om hun fysisk hadde dyttet ham. Argumentene hans begynte å smuldre. Det som sto igjen, var såret stolthet.

— Jeg trodde ikke du var sånn, sa han lavt. — Så hard. Så kald.

— Og jeg trodde ikke mannen min så på meg som gratis hushjelp for hele slekta si, svarte hun uten å nøle. — Jeg trodde hjemmet mitt var et sted jeg kunne være trygg. Ikke en gjennomgangsstasjon for alle andres problemer. Det viste seg at jeg tok feil. Men som du ser, lærer jeg fort. I dag har jeg innført nye regler. Dette hjemmet er for oss to. For livet vårt. Barna hennes har et hjem de også. Og en far. Han kan få begynne å lære seg å være nettopp det, og ikke bare en kilde til penger og gener.

Erik ble stående og stirre på henne. I ansiktet hans skiftet følelsene raskt: sinne, fornærmelse, forvirring. Men under alt sammen, langt inne et sted, begynte noe annet å spire — et lite, giftig frø av tvil. Annas ord var brutale. «Snylte.» «Gratis hushjelp.» De var nådeløse, men de traff med en skremmende presisjon.

Han ville protestere. Ville rope at det ikke var sant, at hun overdrev, at hun gjorde ham til en skurk. Men minnene lot seg ikke like lett tie i hjel.

Likevel var hukommelsen hans altfor villig til å hjelpe — og altfor nådeløs. Den hentet straks frem episode etter episode som beviste det hun nettopp hadde sagt.

Han husket for eksempel lørdagen for to måneder siden, da han og noen kamerater plutselig hadde funnet ut at de skulle dra på fisketur. Det var akkurat den samme lørdagen Maria hadde levert barna hos dem «bare et par små timer». Han hadde ringt Anna og mumlet noe om et hastemøte på jobben, mens han i virkeligheten satt ved et vann med fiskestang i hendene helt til kvelden kom. Da han omsider kom hjem, var Anna blek i ansiktet, utslitt til det ugjenkjennelige, og leiligheten så ut som om noen hadde detonert en møbelfabrikk midt i stua. Hun hadde ikke sagt et ord. Hun hadde bare ryddet i stillhet, mens han, med en vag og ubehagelig skyldfølelse i magen, hadde forsvunnet raskt inn på soverommet for ikke å «gå i veien».