— La oss dra hjem, sa Erik lavt.

— Er moren din enig i det, da? Eller har hun allerede rukket å få vår leilighet skrevet over på seg også?

— Anna, gi deg nå! Hun ville bare hjelpe!

— Hjelpe til med å ta arven min fra meg, mener du.

De satte seg inn i bilen. Erik startet motoren, men ble stående parkert.

— Vet du, jeg skjønner deg ikke, sa han etter en stund. — Mamma har hjulpet meg hele livet. Hun har alltid gitt gode råd. Hvorfor klarer du ikke bare å stole på henne?

Anna snudde seg mot ham.

— Fordi dette er mitt liv, Erik. Min arv. Min avgjørelse. Moren din kan komme med råd, men hun kan ikke bestemme for meg.

— Hun bestemmer jo ikke…

— Ikke det? Hva gjorde hun da inne hos notaren? Var hun på omvisning?

Erik svarte ikke. Resten av kjøreturen foregikk uten et ord. Begge satt i sine egne tanker, adskilt av en taushet som føltes tyngre enn krangelen.

Hjemme gikk Anna rett ut på kjøkkenet for å lage middag. Erik satte seg i stuen med den bærbare datamaskinen foran seg, men klarte ikke å arbeide. Tankene hoppet fra det ene til det andre uten å finne feste.

Så ringte telefonen. Moren.

— Erik, hva ble det til?

— Hun skrev alt på seg selv.

— Det visste jeg! Egoistisk, akkurat som jeg sa. Hun tenker bare på seg selv!

— Mamma, det er jo hennes arv…

— Å, så nå er du også imot meg? Jeg har slitt og stilt opp for deg hele livet, og så…

— Jeg er ikke imot deg, jeg sier bare…

— Du sier bare at kona di har fått deg helt rundt lillefingeren! Du forstår vel at hun gjør en feil? En leilighet skal være til nytte for familien, ikke bare stå der!

— Kanskje hun bestemmer seg for å leie den ut selv…

— Hun? Hun har jo ikke peiling på sånt! Hun finner noen useriøse folk, de lurer henne, ødelegger hele stedet, og så sitter dere der.

Erik lyttet til morens strøm av bekymringer og anklager mens hodepinen langsomt begynte å presse bak tinningene.

Anna sto ved komfyren og hørte bruddstykker av samtalen gjennom døråpningen. Det stakk i brystet. Kunne Erik virkelig ikke se at moren hans bare forsøkte å få kontroll over noe som ikke tilhørte henne?

Middagen ble spist i stillhet. Erik flyttet maten rundt på tallerkenen med gaffelen, mens Anna tygget mekanisk uten å kjenne smaken.

Til slutt orket han ikke mer.

— Kanskje du burde snakke med mamma? sa han. — Be henne om unnskyldning?

Anna løftet blikket og stirret på ham, som om hun ikke var sikker på at hun hadde hørt riktig.

— Be om unnskyldning? For hva?

— Vel… for at du avviste hjelpen hennes. Og for måten du snakket til henne på.

— Erik, moren din møtte opp hos notaren med en ferdig plan for hvordan hun skulle få kontroll over leiligheten min. Og det er jeg som skal si unnskyld?

— Ikke få kontroll over. Hjelpe til med å forvalte den!

— Kall det hva du vil. Innholdet blir det samme. Hun ville at leiligheten skulle stå i hennes navn. Det er et faktum.

— For vårt eget beste!

— Hvem er «vårt»? Ingen spurte meg.

Erik skjøv tallerkenen fra seg.

— Vet du hva? Jeg er lei av alle disse diskusjonene. Mamma har rett. Du har blitt så… annerledes. Før hørte du på de eldre. Du respekterte meningene deres.