«Man behandler ikke ektemannen sin slik!»
«Jo,» sa Anna rolig. «Når det er nødvendig, gjør man det.»
De to kvinnene så på hverandre igjen. Hele planen deres syntes å rakne. De hadde nok sett for seg en gråtende og usikker Anna, en som kunne presses, overtales og få dårlig samvittighet. I stedet møtte de en kvinne som sto støtt og svarte uten å skjelve i stemmen.
«Du kan i det minste høre på oss,» sa Kari. «Vi har reist hit bare for dette.»
«Jeg hører.»
«Kanskje du kan slippe oss inn? Det passer seg ikke å stå her i døren …»
«Dere kommer ikke inn. Vi kan snakke her.»
Kari trakk pusten dypt, som om hun samlet argumentene sine.
«Erik har det vondt. Han elsker deg. Han vil ordne opp mellom dere.»
«Det er for sent.»
«Folk kan forandre seg! Han finner seg jobb, og da blir alt annerledes.»
«Han har hatt to år på seg til å finne jobb. Det skjedde ikke.»
«Han trenger mer tid.»
«Han har fått mer enn nok.»
Eriks tante forsøkte en annen vei inn.
«Og hvordan har du tenkt å leve alene? Uten familie?»
«Rolig.»
«En kvinne skal ha en mann.»
«En kvinne skal ha det godt. Det hadde jeg ikke som gift.»
«Du kunne ha holdt ut litt til …»
«Jeg har holdt ut lenge nok.»
Kari prøvde å gjøre stemmen mildere.
«Anna, man kan ikke bare rive ned alt på denne måten. Erik er ung. Han kommer til fornuft.»
«Han er trettien. Det er på tide å bli voksen.»
«Menn modnes senere …»
«Da får han modnes et annet sted.»
«Hvor skal han bo da?»
«Hos slektninger. Hos venner. Det er ikke mitt ansvar lenger.»
«Men en kone skal støtte mannen sin!»
«Det har jeg gjort. Jeg har gitt ham mat, kjøpt klær, betalt regningene. Nå kan noen andre overta.»
«Møt ham i det minste. Snakk med ham én gang til.»
«Nei. Alt som måtte sies, er allerede sagt.»
«Hvordan kan du være så hard?»
«Ganske enkelt. Man blir slik når man er lei av å være noens melkeku.»
Da begynte begge kvinnene å snakke i munnen på hverandre. Stemmen deres ble skarpere for hvert ord.
«Du ødelegger en familie bare på grunn av penger!»
«Du er utakknemlig! Erik elsket deg, han tok vare på deg!»
Anna løftet så vidt øyenbrynene.
«Tok vare på meg? På hvilken måte?»
«Han hjalp til hjemme. Han var der for deg.»
«Han hjalp ikke. Han rotet. Og det jeg trengte, var en mann som arbeidet.»
«Det er ikke bare å finne jobb!»
«På to år finner man noe, hvis man virkelig vil.»
«Han kan ikke ta hva som helst! Han har utdannelse!»
«Da får utdannelsen hans forsørge ham.»
Anna ble stående i døråpningen uten å vike. Hun lot anklagene skylle over seg, uten å avbryte og uten å heve stemmen. Hun sto bare rolig og ventet på at forestillingen skulle ta slutt.
Da de til slutt ikke hadde flere bebreidelser igjen, sa hun klart:
«Skilsmissen blir ferdig om tre dager. Denne samtalen er over.»
Besøket varte ikke mye lenger. Da det gikk opp for dem at Anna ikke kom til å gi etter, snudde de to kvinnene seg og gikk mot heisen. Anna lukket døren bak dem, høflig, men bestemt.
Noen dager senere kom tidspunktet for å hente vedtaket om skilsmisse. Anna dro alene til kontoret; Erik møtte ikke opp for å få papirene sine. Saksbehandleren rakte henne dokumentet med stempel og spurte om alt var i orden. Ja. Alt var endelig helt i orden.
Verken svigermoren eller søsteren hennes viste seg igjen. Erik tok heller ikke kontakt. Kanskje hadde han funnet en ny kvinne som var villig til å forsørge ham. Kanskje hadde han faktisk skaffet seg arbeid. Uansett angikk det ikke Anna lenger.
Leiligheten ble hennes igjen. Gulvene var rene, uten spor av skitne sko. Over spisebordet lyste lampen varmt, og hun kunne sette seg ned og spise middag i fred. Stillheten i rommene var ikke tom; den ga henne luft.
Og viktigst av alt: Det fantes ikke lenger noen der som hele tiden krevde en forklaring på hvorfor en kvinne hadde rett til å leve i ro.