Det viste seg å være langt mindre komplisert enn hun hadde forestilt seg. De hadde ingen felles barn, og leiligheten med alt av verdi hadde tilhørt Anna allerede før ekteskapet. Derfor fantes det heller ikke noe å krangle om. Saksbehandleren forklarte at hun kunne komme tilbake om en måned og hente bekreftelsen på at ekteskapet var oppløst.
Da Erik kom hjem og fikk øye på alle posene i gangen, ble han først stående helt forvirret. Så begynte han å rope og forlange svar. Anna sa uten å heve stemmen at papirene var levert, at skilsmissen ville bli gjennomført om en måned, og at det ikke var noe å dele. Først stormet han ut med demonstrativ kraft og slo døren hardt igjen bak seg. Senere ringte han. Han ba om å få komme tilbake, lovet å skaffe seg arbeid og forsikret henne om at alt skulle bli annerledes.
Men Anna hadde allerede satt punktum. Hun orket ikke flere løfter, flere forklaringer eller mer av Eriks nærvær i livet sitt. Når han ringte, svarte hun kort: avgjørelsen var tatt, og det fantes ingen vei tilbake.
Etter at han flyttet ut, senket det seg en ro over leiligheten. Ingen satte skitne tallerkener i vasken og lot dem stå. Ingen slengte klær utover gulvet. Ingen spilte høy musikk midt på natten. Anna sov tungt, våknet uthvilt og gikk på jobb med lettere kropp. Hjemme var det rent, stille og ordentlig, og hun trengte ikke lenger å lage mat til eller rydde etter et voksent menneske.
Det kom ingen katastrofe. Bare lettelse. Som om noen endelig hadde løftet av henne en tung bør hun hadde båret på i to år.
En måned etter at søknaden var levert, ringte det på døren. Da Anna åpnet, sto svigermoren Kari på trappen sammen med søsteren sin, Eriks tante. Begge hadde lette sommerjakker på, vesker i hendene og et uttrykk som tydelig sa at de hadde kommet for å forklare henne hvordan alt egentlig skulle være.
«Sønnen din bor ikke her. Jeg søkte om skilsmisse for en måned siden,» sa Anna uten å be dem komme inn.
Kari sendte søsteren et raskt blikk. Forvirringen bredte seg tydelig over ansiktet hennes, som om ordene ikke helt ville feste seg.
«Hva mener du med at han ikke bor her? Dette er jo hjemmet hans. Dere er gift.»
«Ikke lenger,» svarte Anna. «Om tre dager er skilsmissen endelig registrert.»
«Uten at han har sagt ja?» brøt Eriks tante inn.
«Når man ikke har barn og det ikke finnes noen krangel om eiendeler, kan papirene behandles raskt. Det tok en måned.»
Kari blunket flere ganger, helt satt ut. Det var åpenbart at ingen av dem hadde regnet med en slik vending.
«Men hvor er Erik nå, da?»
«Det vet jeg ikke. Det angår ikke meg lenger.»
«Hvordan kan du si det?» Kari hevet stemmen. «Du er kona hans!»
«Jeg var det. Snart er jeg ekskona hans.»
Tanten tok et skritt nærmere terskelen.
«Du river familien i stykker og kaster mannen din ut på gata!»
«Jeg kastet ham ikke ut på gata. Jeg pakket tingene hans pent. Familien gikk i oppløsning for to år siden, da Erik bestemte seg for å slutte å jobbe.»
«Han har hatt det vanskelig! Menn trenger støtte i slike perioder!»
«Jeg støttet ham i to år. Jeg betalte alt, holdt ut og ventet. Nå er det nok.»