— Hva må vi gjøre for å sette dette i gang?

— Vi må levere anmeldelse til politiet. I tillegg reiser vi sak for retten med krav om at kredittavtalene kjennes ugyldige. Parallelt krever vi erstatning for økonomiske utgifter og oppreisning for den belastningen dette har påført deg. Men først, Anna, må jeg spørre deg om noe: Er du forberedt på å gå hele veien? For når dette først starter, finnes det ingen enkel vei tilbake. Så snart Erik og Marit får vite at du har anmeldt forholdet, vil de begynne å forsvare seg. Og mest sannsynlig kommer de til å slå enda hardere tilbake.

Anna løftet blikket. For sitt indre så hun nøklene som var blitt slengt mot ansiktet hennes. Hun husket innlegget i sosiale medier. Hun hørte igjen den hånlige latteren til svigermoren gjennom telefonrøret.

— Jeg er klar.

Hilde nikket kort.

— Da setter vi i gang. I dag skriver jeg anmeldelsen til politiet for bedrageri. I morgen leverer vi den.

De forlot kontoret midt på dagen. Regnet hadde gitt seg, og et blekt oktobersolskinn presset seg gjennom skydekket. Anna gikk ved siden av faren sin og kjente at noe inni henne flyttet på seg. Frykten trakk seg langsomt tilbake og etterlot plass til en kjølig, hard besluttsomhet.

Samme kveld satt Anna hjemme ved kjøkkenbordet og sorterte papirene sine, da det igjen ringte på døren. Hun gikk ut i gangen, kikket gjennom kikkehullet og stivnet da hun så Eriks fordreide ansikt på den andre siden.

Hun åpnet.

Erik sto i døråpningen. Han så rufsete ut, med mørke skygger under øynene. Pusten hans gikk tungt, som om han hadde løpt opp trappene.

— Har du virkelig vært hos advokat? sa han brått, før hun rakk å si noe.

— Hva angår det deg?

— Hva det angår meg? Han tok et skritt frem, men Anna flyttet seg ikke. — Jeg fikk vite at du har sjekket kredittopplysningene dine! Skjønner du hva du holder på med? Vil du få moren min fengslet?

— Jeg vil vite hvorfor det står lån i mitt navn som jeg aldri har tatt opp. Og jeg vil at de som gjorde det, skal svare for seg etter loven.

Erik ble stående helt stille. Leppene hans mistet farge.

— Du kommer aldri til å bevise noe. Aldri. Mamma er syk. Hun har blodtrykk, hun har hjerteproblemer. Hvis det skjer henne noe, er det din skyld. Forstår du det? Har du i det hele tatt tenkt over hva som skjer hvis hun havner på sykehus? Eller hvis det går enda verre? Klarer du å leve med det?

— Moren din har ansvar for sin egen helse. Og for sine egne handlinger. Akkurat som du har.

Erik stirret på henne som om han så henne for første gang.

— Du er blitt en annen. Du var ikke sånn før.

— Før var jeg redd. Nå har jeg ingenting igjen å miste.

Han snudde seg uten et ord og gikk mot heisen. Anna lukket døren og ble stående med ryggen mot den en stund.

Neste morgen ringte Hilde klokken ni.

— Anna, anmeldelsen er ferdig. Jeg henter deg om en time. Vi drar og leverer den sammen.

Anna tok på seg et stramt skjørt og en hvit bluse, satte håret opp i en enkel knute og gikk ut. Utenfor oppgangen ventet Hilde. Hun sto ved bilen sin og snakket i telefonen. Da hun fikk øye på Anna, nikket hun, avsluttet samtalen og la mobilen i vesken.