— Dette er ikke et inkassobyrå. Det er en stråmann. Mest sannsynlig en bekjent av svigermoren din som har fått beskjed om å ringe og skremme deg. Ekte inkassoselskaper plikter å oppgi hvem de er, hvilken virksomhet de representerer, og de informerer som regel om opptak eller registrering av samtalen.

Anna pustet ut, men Hilde løftet en finger før lettelsen rakk å feste seg.

— Men det betyr ikke at lånet er oppdiktet. Det kan fremdeles eksistere. Erik og Marit kan ha brukt en kopi av passet ditt til å ta opp et lån gjennom en liten finansaktør eller et nettbasert kredittselskap. Slike saker forekommer dessverre oftere enn man skulle tro. Vi må undersøke det.

Hilde trakk tastaturet nærmere og begynte å skrive. Etter noen minutter snudde hun skjermen mot Anna.

— Med ditt skriftlige samtykke har jeg hentet kredittopplysningene dine. Se her. Det ligger faktisk en betalingsanmerkning registrert på deg. Og ikke bare én.

Anna stirret på tallene på skjermen, og det føltes som om gulvet forsvant under henne.

Tre linjer sto oppført. Den første gjaldt et forbrukslån på elleve tusen to hundre kroner, opprettet i april året før. Den andre var et mikrolån på fire tusen kroner, tatt opp i juli. Den tredje var et kredittkort med en ramme på fem tusen kroner, aktivert i september.

— Jeg har ikke tatt opp noe av dette, sa Anna nesten lydløst.

Olav lente seg fremover og festet blikket hardt på skjermen.

— Er dette Erik?

— La oss ikke trekke konklusjoner før vi har fakta, sa Hilde og løftet hånden dempende. — Men datoene er interessante. Alle tre avtalene ble opprettet mens dere allerede var gift. Og ut fra beløpene ser det ikke ut som pengene har gått til felles husholdning, men til noe helt annet. Anna, husker du om Erik eller moren hans gjorde noen større innkjøp det siste året?

Anna tenkte seg om. Plutselig var det som om et støt gikk gjennom henne.

— I april reiste han og moren til Sørlandet. De sa at Marit hadde spart av pensjonen sin. I juli kjøpte Erik en ny bærbar PC og påsto at han hadde fått bonus på jobben. Og i september fikk Marit ny vaskemaskin. Hun skrøt av den til naboene.

Hilde skrev ned hvert ord og lente seg deretter tilbake i stolen.

— Da har vi et mulig motiv. Pengene kan ha gått til ferie, elektronikk og hvitevarer. Samtidig ble lånene lagt over på deg. Anna, vet du hvor passet ditt befant seg i april i fjor?

Anna lukket øynene. Minnet kom tilbake. Erik hadde bedt om passet hennes fordi han skulle ta en kopi til noen papirer på jobben. Hun hadde ikke spurt mer. Hun hadde bare gitt det til ham.

— Erik hadde det. Han sa at jobben krevde kopi av ektefellens pass i forbindelse med en forsikring.

Hilde nikket, som om hun hadde ventet nettopp det svaret.

— Det er en klassisk fremgangsmåte. Trolig er signaturene på låneavtalene forfalsket. Det kan en skriftkyndig sakkyndig avdekke uten større problemer. Hvis det stemmer, kan handlingene til Erik og moren hans falle inn under straffelovens bestemmelser om bedrageri.

Rommet ble stille. Det var Olav som først brøt tausheten.