Lenge etterpå satt Anna ved kjøkkenbordet og så på det krøllete arket. Håndskriften var Eriks, men teksten var uten tvil formulert av Marit. Anna kjente altfor godt igjen vendingene, anklagene, den dramatiske tonen. Hun brettet lappen i to og la den i skrivebordsskuffen.

Inni henne var det merkelig tomt. Ikke vondt. Ikke bittert. Bare tomt, som om noen hadde løftet ut en tung, klumpete gjenstand fra brystet hennes, noe som hadde presset mot lungene og gjort det vanskelig å puste i flere år.

Dagen etter dro Anna på jobb. Hyundaien sto ren foran oppgangen. Kvelden før hadde hun vasket bort tobakkslukten fra setene, kastet de fremmede hanskene og tørket over hvert eneste håndtak. Nå luktet bilen av hennes egen parfyme og kaffe fra termokoppen.

Da hun kom hjem om kvelden og parkerte, kom naboen fra oppgangen ved siden av ut. Det var Kari, og hun vinket ivrig da hun fikk øye på Anna.

— Anna, jeg så dere i går! Dere og mannen din ropte så høyt at hele oppgangen må ha hørt det. Jeg vurderte faktisk å ringe politiet. Erik sa at du hadde stjålet fra moren hans. Jeg trodde selvsagt ikke på det, men han snakket så overbevisende.

Anna ble stående med bilnøklene i hånden.

— Stjålet? Var det virkelig det han sa?

— Ja, omtrent akkurat sånn. Han sa at du hadde tatt bilen fra en syk kvinne, og at hun nå lå hjemme med hjerteanfall. Og at du hadde kastet tingene hennes ut på asfalten. Jeg sa til ham: «Erik, Anna er ikke sånn», men han bare viftet meg bort og gikk.

Anna trakk pusten dypt og slapp luften langsomt ut igjen.

— Kari, jeg har ikke stjålet noe som helst. Bilen er min. Foreldrene mine ga den til meg. Svigermoren min har kjørt rundt i den i et halvt år uten at jeg hadde gitt henne lov. Tingene hennes kastet jeg ikke. Jeg la dem bare tilbake til henne. Hvis du vil, kan jeg vise deg papirene.

Kari slo hendene forskrekket sammen.

— Nei, men hva er det som foregår? Og han sto der og sang som en nattergal rett inn i øret på meg. Du får holde ut, Anna. Nå skal jeg si fra til alle her at de ikke må tro på det han går rundt og forteller.

Anna nikket stille og fortsatte bort mot inngangen. Likevel ble det liggende en tung, ubehagelig klump igjen i brystet. Erik hadde satt i gang en krig. Og alt tydet på at han ikke hadde den minste plan om å gi seg.

Enda en uke gikk. Fredag kveld ringte lillesøsteren Sara. Hun var så opprørt at ordene nærmest kom i ett eneste utbrudd:

— Har du sett hva de legger ut på sosiale medier?

Anna tok frem mobilen og åpnet siden til Marit. Øverst lå et nytt innlegg. På bildet satt svigermoren på benken utenfor blokka med et lidende uttrykk, som om hele verden hadde vendt henne ryggen. Under bildet sto det: «Slik er livet blitt. Min egen svigerdatter har kastet meg ut på gaten. Hun tok bilen, slengte nøklene i ansiktet på meg. Og jeg som elsket henne som min egen datter. Gjør aldri godt mot folk, da får du bare ondskap tilbake.»

Det hadde allerede kommet over tretti kommentarer. Kvinner Anna ikke kjente, skrev medfølende meldinger: «Hold ut, kjære Marit», «Gud ser alt», «For en forferdelig svigerdatter du har fått, unnskyld at jeg sier det.»