— Ja, selvfølgelig. Et øyeblikk.

Hun snudde seg mot knaggrekken, tok ett skritt, og plutselig rykket hun døren til seg for å smelle den igjen.

Olav satte håndflaten mot dørkarmen og holdt igjen.

— Ikke lag teater. Bilen tilhører Anna. Du har brukt den i seks måneder uten hennes tillatelse. Ikke én eneste gang har du spurt om hun samtykket. Gi fra deg nøklene frivillig, ellers ringer jeg politiet. Alle papirene ligger i vesken min.

Ansiktet til Marit vred seg av raseri. Hun snudde brått, forsvant inn i leiligheten og kom tilbake nesten med det samme. Nøklene lå klemt inne i knyttneven hennes. Øynene var lyse av sinne.

— Ta dem da!

Hun kastet nøklene rett mot ansiktet til Anna. Det var ingen tilfeldighet; hun siktet. Metallkanten traff kinnet hennes før nøklene klirret ned på gulvet. Inger gispet. Olav rørte seg ikke.

— Men mannen din kommer til å forlate deg, bare så du vet det! — ropte Marit etter Anna, som bøyde seg ned for å plukke opp nøklene. — En ordentlig kone støtter mannen sin! Hva er du for noe? Egoist! Du kunne ikke engang la en syk kvinne få bruke bilen! Du burde takke meg resten av livet for at jeg lot sønnen min gifte seg med deg!

Anna rettet seg opp. Hendene hennes skalv ikke. Hun så på svigermoren, men svarte ikke. Så snudde hun seg og begynte å gå ned trappen.

Inger fulgte etter. Olav ble stående et øyeblikk og se på Marit idet hun smalt døren igjen, før han også gikk ned til gårdsplassen.

Hyundaien sto parkert ved oppgangen. Det ene dekket var flatt nok til at bilen hang litt skjevt. Panseret var dekket av skitne striper, og sidespeilet sto i feil vinkel. Anna låste opp og åpnet døren. Så ble hun stående.

Baksetet var fylt med fremmede poser, en gammel flekkete jakke, to tomme brusflasker og løse papirlapper som lå strødd utover. Det luktet tobakk og billige parfymer i kupeen. På passasjersetet foran lå hanskene til Marit.

Inger begynte uten et ord å hente ut tingene. Én etter én bar hun dem ut og la dem pent på asfalten ved inngangsdøren til blokken.

Olav kom bort til Anna og la hånden forsiktig på skulderen hennes.

— Sett deg bak rattet. Vi kjører hjem.

Anna satte seg inn. Rattet kjentes kaldt og klissete under fingrene. Hun så bort på faren, som tok plass i passasjersetet og festet sikkerhetsbeltet. Moren satte seg bak.

Anna startet motoren, trykket inn clutchen og kjørte langsomt ut fra gårdsplassen. I bakspeilet så hun gardinen i tredje etasje rykke til.

To dager gikk. Erik ringte ikke. Han sendte ingen meldinger. Han dukket ikke opp. Anna var nesten begynt å tro at han bare hadde forsvunnet ut av livet hennes uten flere scener. Men den tredje kvelden ringte det på døren.

Hun åpnet. Erik sto på terskelen. Uten å hilse gikk han rett inn i stuen og rakte henne et krøllete ark.

— Les.

Anna lot blikket gli over linjene.

«Du har sviktet meg. Du valgte foreldrene dine fremfor familien. Du ydmyket moren min, som er syk. Jeg flytter. Det blir skilsmisse. Og deling av verdier. Jeg har krav på kompensasjon.»

Anna løftet øynene.

— Kom deg ut.

Erik stirret på henne, tydelig overrasket. Det var som om han hadde ventet gråt, bønnfalling eller et sammenbrudd. Men Anna sto bare taus og så forbi ham. Da smalt han døren igjen så hardt at hele gangen dirret.