Anna så lenge på ham. Deretter vendte hun blikket mot vinduet, der vinden rørte i greinene utenfor.
— Erik, jeg er glad for at du sier dette. Jeg ventet lenge på å høre akkurat de ordene. Men nå kommer de for sent.
Han rykket til, som om svaret hadde truffet ham fysisk. Anna fortsatte uten å se bort fra vinduet.
— Jeg er ikke sint på deg lenger. Jeg bærer ikke på den samme bitterheten heller. Jeg vil bare ikke tilbake. Jeg har lært meg å leve uten å se meg over skulderen. Jeg har lært å ta egne valg. Betale mine egne regninger. Bestemme selv hvor jeg vil dra i helgene. Jeg er ikke redd for at det venter en krangel hjemme. Jeg skvetter ikke lenger når telefonen ringer. Jeg er fri, Erik. Og den friheten bytter jeg ikke bort mot noe.
Erik bøyde hodet.
— Så svaret er nei?
— Ja. Svaret er nei. Jeg ønsker deg alt godt. Jeg håper du finner jobb, og at du lærer å stå på egne bein. Kanskje du måtte gjennom dette for å bli voksen. Men du og jeg skal ikke gå videre sammen.
Han ble sittende taus lenge. Til slutt reiste han seg, tok den krøllete posen med appelsiner fra bordet og gikk sakte mot gangen. Ved døren stanset han og snudde seg.
— Takk for at du ikke ba meg gå med en gang.
— Ta vare på deg selv, Erik.
Han gikk ut. Døren gled igjen med et lavt klikk.
Anna ble stående noen sekunder i gangen før hun gikk tilbake til kjøkkenet. Hun satte på vannkokeren og åpnet mappen med papirene sine. Der lå skilsmissebevillingen, rettens avgjørelse om lånene og dokumentet som viste at bilen var hennes. Hun lot fingertuppen gli over det stive papiret og smilte.
En time senere satte hun seg i Solarisen og kjørte til foreldrene. Bilen var ren, nyvasket dagen før, og inni kupeen lå en svak duft av vanilje. Utenfor blokken til foreldrene sto frukttrærne i blomst. Anna parkerte og steg ut.
Inger sto ved inngangen og pratet med en nabo. Da hun fikk øye på datteren, lyste ansiktet hennes opp.
— Vi snakket akkurat om deg! Kari lurte på om det virkelig stemmer at du kjører helt selv nå.
— Helt selv, svarte Anna. — Og jeg liker det.
Kari ristet langsomt på hodet, men smilte.
— Flink jente. Jeg husker godt hva som foregikk her for et halvt år siden. Nå er det stille.
— Stillhet er fint, sa Anna og kysset moren på kinnet.
De gikk opp i leiligheten. Olav satt ved bordet med avisen foran seg. Da datteren kom inn, la han den fra seg og tok av brillene.
— Der var du. Hvordan går det?
— Det går bra, pappa. Erik var innom.
Olav rynket pannen.
— Ville han tilbake?
— Ja. Jeg sa nei.
Faren sa ingenting med det samme. Så nikket han.
— Det gjorde du rett i.
Inger helte te i koppene og satte fram en skål med kjeks. De ble sittende alle tre rundt bordet og snakke om hverdagslige ting: jobben, været, sommeren som nærmet seg.
— Jeg tror jeg tar ferie og kjører sørover langs kysten, sa Anna. — I min egen bil. Alene.
Foreldrene vekslet et raskt blikk.
— Er du ikke redd for å dra alene? spurte Inger.
— Nei, svarte Anna. — Jeg er ikke redd for noe lenger.
Olav smilte under barten.
— Det der er datteren min.
Da Anna dro hjemover, var solen allerede på vei ned. Hun satte seg bak rattet, senket vinduet og trakk inn den milde kveldsluften. I sidespeilet fikk hun øye på en kjent skikkelse.
På en benk ved naboblokken satt Marit. Hun var alene, uten den vanlige flokken av lyttende naboer rundt seg. Hun så rett mot Anna, men hun rørte seg ikke. Hun ropte ikke. Hun bare satt der.
Anna startet motoren og kjørte langsomt ut av gårdsplassen. Hun trengte ikke tute. Ikke svinge unna. Ikke stoppe. Hun så bare framover.
En halvtime senere parkerte hun ved et kjøpesenter. I vinduet til bilutstyrsbutikken inne i senteret lyste det fortsatt. Anna gikk inn og kjøpte et knallrødt trekk til rattet. Da hun kom tilbake til bilen, dro hun det på plass, lot håndflaten gli over den nye overflaten og smilte.
Det var en gave.
Til henne selv.
For motet. For tålmodigheten. For livet som begynte nå.
Hun startet bilen, skrudde på favorittkanalen på radioen og kjørte hjem. Foran henne ventet en lys maikveld — og et helt liv hun fra nå av skulle velge selv.