Olav la hånden rundt Annas.

— Nå er det over, jenta mi. Nå drar vi hjem.

De kom ut fra tinghuset og ut i den snødekte gaten. Anna satte seg inn i Solarisen, lot hånden gli over rattet og smilte svakt. For første gang på lenge behøvde hun ikke forklare seg for noen.

Et halvt år gikk.

Utenfor vinduet var det mai. Poppelullen drev over fortauene som et sent, lett snøfall, og luften var mild. Anna åpnet luftevinduet og slapp inn lukten av varm asfalt, fuktig jord og unge blader.

Hun bodde alene nå. Skilsmissen var blitt gjennomført uten drama. Erik protesterte ikke; det fantes egentlig ingenting å protestere mot. Leiligheten ble Annas. Bilen sto fortsatt registrert bare på henne. Alle lånene var blitt annullert etter rettens avgjørelse.

Straffesaken var avsluttet måneden før. Retten fant både Marit og Erik skyldige i bedrageri, men fordi de hadde erkjent deler av forholdet og betalt tilbake noe av skaden, fikk de betinget straff. Ett og et halvt år betinget fengsel til hver. I tillegg kom bot og plikt til å betale Anna resten av det de skyldte.

Anna satt ved kjøkkenbordet og sorterte gamle fotografier da telefonen ringte. På skjermen sto Eriks nummer.

Hun lot den ringe et par ganger før hun svarte.

— Hei, sa han lavt. — Kan jeg komme innom? Jeg er i nærheten.

— Hvorfor?

— Jeg vil bare snakke. Vær så snill. Det tar ikke lang tid.

Anna ble stille noen sekunder før hun sa ja.

Et kvarter senere ringte det på døren. Erik sto utenfor. Han hadde gått ned i vekt, mørke ringer lå under øynene, og skjorten hans var falmet og slitt i kanten. I hånden holdt han en plastpose med appelsiner.

— Kom inn, sa Anna.

Han gikk inn på kjøkkenet og satte seg ytterst på stolen, som om han ikke våget å ta mer plass enn nødvendig. Appelsinene la han på bordet.

— Hvordan har du det? spurte han.

— Bra. Jeg jobber. Jeg lever.

— Jeg har hørt det. Sara fortalte det. Hun sa at det går fint med deg.

Anna svarte ikke.

Erik så ned på hendene sine.

— Jeg kom for å si unnskyld.

Hun satte seg rett overfor ham og la hendene rolig i fanget.

— Jeg har tenkt mye disse siste seks månedene, fortsatte han. — Jeg har egentlig aldri bodd som et selvstendig menneske. Mamma var alltid der. Hun bestemte hva som skulle gjøres. Hvor jeg skulle gå. Hvem jeg skulle gifte meg med. Til og med de lånene… Hun sa bare: «Det må gjøres.» Og jeg protesterte ikke. Jeg trodde hun visste best. Men det gjorde hun ikke. Hun brukte folk. Meg. Deg. Alle rundt seg.

Han dro hånden over ansiktet.

— Først da du var borte, så jeg hvem hun faktisk var. Hun kastet meg ut, Anna. Min egen mor kastet meg ut. Hun sa at jeg var mislykket, at det var min skyld at hun nå hadde en dom på seg, og at jeg skyldte henne penger for leiligheten.

Anna lyttet uten å avbryte. Ordene hans falt tungt mellom dem, som klumper av våt jord.

— Jeg ble stående igjen alene, sa han. — Uten jobb. Uten hjem. Uten kone. Da skjønte jeg at jeg hadde mistet alt. Alt som hadde vært ekte. Jeg mistet deg.

Han tidde og ble sittende lenge og stirre ned på fingrene sine.

— Jeg vet at jeg ikke har rett til å be om noe, sa han til slutt. — Men jeg må spørre likevel. Kunne vi prøve på nytt? Helt fra begynnelsen? Jeg har forandret meg. Jeg skal aldri mer la moren min blande seg inn. Jeg skal finne arbeid. Jeg skal ordne opp. Alt sammen.