Anna lyttet, men inni seg hadde hun følelsen av å stå helt ute på kanten av et stup.

Morgenen rettssaken skulle begynne, våknet hun tidligere enn vanlig. Utenfor vinduet dalte årets første snø ned over gårdsplassen. Hun tok på seg en enkel, mørkeblå kjole, satte håret opp og gikk ut. Ved inngangen sto Olav og ventet.

— Er du klar?

— Ja, svarte hun. — Jeg er klar.

De satte seg inn i Solarisen. Anna vred om nøkkelen, motoren startet jevnt, og bilen trillet rolig ut fra gårdsplassen.

I rettssalen var det få mennesker. Anna, foreldrene hennes og Hilde satt på den ene siden. På den andre satt Erik og Marit. Svigermoren hadde sunket sammen på benken og pustet tungt, som om hvert åndedrag kostet henne krefter. Erik så ikke på Anna. Blikket hans var festet i gulvet.

Dommeren, en kvinne i femtiårene med et slitent, alvorlig ansikt, åpnet møtet. Hilde reiste seg og la fram kravet med klar, behersket stemme. Bedrageri. Forfalskede underskrifter. Tre lån på til sammen 20 200 kroner. Krav om oppreisning. Krav om at avtalene skulle settes til side som ugyldige.

Da hun var ferdig, vendte dommeren seg mot Marit.

— Saksøkte, da får De forklare Dem.

Marit kom seg på beina. Hendene hennes skalv så kraftig at det var synlig helt over til Anna. Hun åpnet munnen, men i stedet for å snakke brast hun i høy gråt. Tårene rant nedover kinnene, og hun tørket dem utover ansiktet med håndbaken.

— Jeg har ikke gjort noe galt! ropte hun hulkende. — Jeg ble lurt selv! Jeg trodde det var greit! Jeg trodde man kunne gjøre sånt innen familien! Ja, jeg brukte pengene, men jeg er jo syk, jeg trenger behandling! Jeg skal betale tilbake! Jeg skal betale alt!

Dommeren avbrøt henne bestemt.

— Saksøkte, De må roe Dem. Sett Dem ned.

Marit satte seg, men fortsatte å snufse og hulke. Ved siden av henne satt Erik stiv som en stein, blek i ansiktet og uten å røre seg.

Så fikk han ordet. Han reiste seg langsomt, dro nervøst i skjortekragen og begynte å snakke lavt, nesten utydelig.

— Jeg innrømmer det. Ja, vi tok opp lånene. Ja, uten at kona mi visste om det. Men jeg ville aldri at det skulle gå så langt. Mamma sa at det bare var midlertidig. At vi snart skulle betale alt tilbake. Og så… så ballet det bare på seg. Jeg mistet oversikten. Jeg ønsket ikke å skade Anna.

Dommeren så på ham over brilleglassene.

— Hvem mente De skulle betale lånene som var tatt opp i Deres kones navn?

Erik senket hodet.

— Jeg vet ikke. Jeg tenkte ikke.

Stillheten som fulgte, la seg tungt over rommet.

Etter en time kom avgjørelsen. Låneavtalene ble kjent ugyldige. Erik og Marit ble pålagt å dekke alle beløpene som var brukt. Anna ble også tilkjent 5 000 kroner i oppreisning.

Da dommeren leste opp slutningen, spratt Marit opp før møtet var helt avsluttet og forlot salen uten å se seg tilbake. Erik ble stående et øyeblikk. Så kastet han et raskt blikk mot Anna.

— Er du fornøyd nå?

Anna møtte blikket hans.

— Nei, Erik. Jeg er ikke fornøyd. Men jeg er rolig. Nå er det i det minste rettferdig.

Han så ut som om han ville svare, men ombestemte seg, snudde seg brått og gikk.