Tidlig neste morgen ringte Hilde til Anna igjen.

— Anna, det har skjedd noe. Politiet har opprettet straffesak for bedrageri. De kommer til å foreta ransaking hos Marit i løpet av dagen.

Anna satte seg opp i sengen. Straffesak. Ordet lød tungt og endelig. Som en dom. Men ikke over henne — over dem.

— Hva skjer med Erik?

— Han vil også bli kalt inn til avhør. Han er en del av saken som mulig medvirker. Hvis den tekniske undersøkelsen bekrefter at underskriftene er forfalsket, må begge svare for det.

Senere dro Anna på jobb, men hun klarte ikke å samle tankene. Blikket gled over skjermen uten at ordene festet seg. Klokken tre kom det en melding fra Hilde: «Ransaking gjennomført. PC, dokumenter og bankkort beslaglagt. Marit forsøkte å låse seg inne på badet. Det hjalp ikke.»

En time etter ringte Erik. Stemmen hans skalv, og flere ganger brast den nesten.

— Anna … lille Anna … hva har du gjort? De kom hjem til oss. Mamma holdt på å bli kjørt til sykehuset. Blodtrykket hennes var nesten to hundre. Hun ligger og kommer seg ikke opp. Skjønner du at du tar livet av henne?

— Jeg anmeldte ikke helsen hennes. Jeg anmeldte bedrageri. Det er to forskjellige ting.

— Bedrageri? Hva slags bedrageri? Vi tok jo bare litt. Vi brukte det, ja, men vi skulle betale tilbake. Vi skulle ordne alt, jeg sverger. Vi rakk det bare ikke.

— Du hadde halvannet år på deg til å betale tilbake. Du betalte ingenting. Du kjøpte en bærbar PC og sa til meg at det var en bonus fra jobben. Samtidig sparte jeg på mat og tok bussen fordi jeg ikke hadde råd til annet. Husker du det? Spurte du meg én eneste gang om jeg hadde penger til billett?

Det ble stille i røret.

— Jeg visste det ikke, sa han lavt. — Jeg trodde du hadde det du trengte.

— Jeg hadde ingenting, Erik. Du la bare aldri merke til det.

Han svarte ikke. Anna hørte bare pusten hans, tung og rask.

— Kan du trekke anmeldelsen? Vær så snill. Jeg skal betale alt. Vi skal betale alt tilbake. Bare trekk den.

— Nei. En straffesak kan ikke bare trekkes tilbake. Ikke engang om jeg hadde ønsket det.

— Da vet jeg ikke hva som kommer til å skje.

Så la han på.

Samme kveld satt Anna hjemme hos foreldrene. Olav hadde slått på vannkokeren og sto ved vinduet mens han så ut over gårdsplassen.

— Han ringte, sa Anna stille. — Han ba meg trekke anmeldelsen.

— Han sa at moren hans var i ferd med å dø.

— Hun er ikke døende, svarte Olav lavt. — Hun spiller. Slik hun har gjort i alle disse årene.

Anna ble sittende taus en stund.

— Vet du, jeg synes nesten synd på ham. Han har levd hele livet i skyggen av moren sin. Selv da de tok opp lånene, var det hun som ga ham kopien av passet mitt. Han kan ikke leve på egen hånd.

Olav snudde seg bort fra vinduet og så lenge på datteren.

— Det unnskylder ham ikke, Anna. Han er en voksen mann. Han hadde jobb, kone og et hjem. Han kunne ha valgt deg. Men han valgte moren sin. Og lånene. Og løgnene. Det var hans valg.

Anna nikket stille.

Dagen etter ba Hilde henne komme innom kontoret for å gå gjennom forberedelsene før rettsmøtet.

— Den sivile saken er berammet til neste uke, forklarte Hilde rolig. — Vi krever at låneavtalene kjennes ugyldige. I tillegg krever vi at Erik og Marit betaler tilbake alle beløpene de har brukt, samt oppreisning for den belastningen du er blitt utsatt for. Straffesaken går separat, men dokumentasjonen er solid nok.