Anna lente hoften mot kanten av benkeplaten og møtte blikket hans uten å vike.

— Takk, Erik, sa hun stille.

Mannen blunket forvirret. All den anklagende tyngden i stemmen hans forsvant brått, som luft ut av en punktert ballong, da den støtte mot roen hennes.

— Hva? Hva takker du for? spurte han mistenksomt.

— For at du sa det høyt. Og for at du krevde huset.

Hun snakket jevnt, uten å heve stemmen.

— Jeg har vært i tvil lenge. Tenkt at jeg kanskje overdriver. At du bare har en vanskelig periode. Problemer på jobben, stress, alt det der. Jeg har sagt til meg selv at jeg måtte holde ut litt til. Men nå la du alt veldig tydelig fram for meg.

— Hva er det du babler om nå?

Sikkerheten i stemmen til Erik begynte å glippe. Et skingrende drag hadde sneket seg inn.

— Om at livegenskapet ble avskaffet for lenge siden. Og jeg har ingen planer om å fortsette å varte deg opp mens du løser søsteren dins problemer med mine eiendeler.

Anna snudde seg og gikk ut i gangen.

Erik slepte seg etter. Tøflene subbet tungt over laminatgulvet. Han klarte fremdeles ikke å tro at den perfekte planen hans var i ferd med å rakne.

Anna åpnet den lille kommoden ved speilet.

Fra skuffen fisket hun opp bilnøklene hans. De med den lille nøkkelringen hun selv hadde gitt ham til nyttår. Uten et ord slengte hun dem mot ham.

Erik grep dem av ren refleks, men så klossete at han nesten mistet dem på gulvet.

— Pakk sakene dine, Erik.

— Anna, hva er det du finner på nå?

Forvirret vred han nøklene mellom fingrene og lot blikket hoppe fra dem til ansiktet hennes.

— Hvilken bil? Hvor skal jeg liksom dra? Det er midt på natten! Jeg skal ingen steder!

— Jo, du skal til Maria, sa Anna kort. — Hun har riktignok bare en toromsleilighet og tre gutter. Men dere er jo familie. Dere står jo sammen, gjør dere ikke? Da får dere vel bare klemme dere litt sammen, slik slektninger gjør. Klimaanlegg har hun ikke, men det blir sikkert livlig. Og det kjære kjøleskapet ditt står jo der.

Hun strakte seg opp til øverste hylle i skapet, dro ned en treningsbag og kastet den foran føttene hans.

— Nå har du hisset deg opp helt uten grunn! forsøkte Erik å ro det hele tilbake.

Han hadde endelig skjønt at bløffen ikke virket. Stemmen hans ble med ett mykere, nesten bønnfallende.

— Jeg kom jo bare med et forslag! Hvis du ikke vil gi henne hytta, så kan de kanskje bare bo der et par måneder … Vi har kranglet litt, ja vel, men det skjer da alle. Anna, slutt nå. Ikke gjør deg vrang.

— Ferdig. Denne samtalen er over, satte hun ham på plass.

Hun hevet ikke stemmen. Hun begynte ikke å ramse opp gamle sår, ubetalte regninger eller all latskapen hans. Plutselig kjente hun bare en dyp, nesten fysisk tretthet over å ha denne mannen i livet sitt.

Førti minutter senere klikket låsen i ytterdøren. Erik var gått.

Han sørget for at avgangen ikke ble stille. Ute i gangen raste han mot verdens urettferdighet, forbannet kvinners grådighet og lovet at Anna en dag kom til å krype tilbake på knærne. Likevel hadde han ikke vært mer fornærmet enn at han husket å ta med seg det halvfulle glasset med paprikarøre fra kjøkkenet.