— Sett dere. Jeg har en del interessant å vise dere.

Erik og moren vekslet et raskt, mistenksomt blikk, men satte seg likevel.

Maria la hendene flatt på bordplaten.

— Fortell meg én ting, kjære. Hvorfor er du så sikker på at min eierandel i leiligheten vår skal overføres til deg eller til moren din?

Erik strammet kjeven.

— Dette har vi allerede snakket om. Det handler om å få bedre kontroll på utgiftene og—

— Nei, avbrøt Maria ham. — Det handler om å selge boligen og kjøpe noe til en viss Sofie.

Hun skjøv en utskrift av meldingene over bordet. Hun hadde rukket å lagre dem den kvelden hun oppdaget alt.

— Hvem er hun, Erik? Elskerinnen din?

Fargen forsvant fra ansiktet til Inger. Erik knyttet hendene så hardt at knokene ble hvite.

— Har du kopiert meldingene mine? Det der er ulovlig!

— Er det lovlig å flytte penger fra vår felles konto til moren din uten at jeg får vite om det? spurte Maria, og la bankutskriftene ved siden av meldingene. — To hundre og tretti tusen kroner bare det siste året. Hvor ble de pengene av, Inger?

— Det har ikke du noe med! freste svigermoren. — En sønn har rett til å hjelpe sin egen mor.

— Fra en felles konto? Uten å informere ektefellen sin? Maria ristet langsomt på hodet. — Men det er faktisk ikke engang det mest interessante.

Hun tok fram et nytt ark fra bunken. Det var en utskrift fra grunnboken, knyttet til en ettromsleilighet som var registrert på Erik seks måneder tidligere.

Erik stivnet da han så dokumentet.

— Hva er dette?

— Det vet du godt, svarte Maria lavt. — Leiligheten i Parkveien. Den du kjøpte i all hemmelighet. Til deg selv og Sofie, antar jeg?

Inger vendte seg brått mot sønnen.

— Erik, hadde du tenkt å flytte sammen med henne før vi i det hele tatt hadde fått ordnet dette med leiligheten?

— Mamma, hold kjeft, hveste Erik.

Men ordene var allerede sagt.

Maria lente seg tilbake og så fra den ene til den andre.

— Så jeg hadde rett. Planen var å presse meg til å gi fra meg min del, selge boligen vår, og så hva? Sette meg på gaten?

— Ikke begynn, snerret Erik. — Du skulle fått kompensasjon.

— Kompensasjon? Maria lo kort, uten glede. — For ti års ekteskap? For tiden min, nervene mine og alle pengene jeg har lagt inn?

Inger rettet ryggen.

— Du har uansett ikke så mange valg. Enten skriver du under, eller så går sønnen min til skilsmisse, og da får du bare halvparten.

— Bare halvparten? Maria hevet øyenbrynet. — Halvparten av treromsleiligheten. Halvparten av Toyota Camryen hans. Halvparten av hytta som sønnen din angivelig fikk i gave, men som i virkeligheten ble kjøpt billig gjennom deg for våre felles penger. Og selvsagt halvparten av den lille leiligheten i Parkveien. I tillegg kommer krav om tilbakebetaling av pengene som er tatt ut fra felleskontoen på ulovlig vis.

Erik spratt opp fra stolen.

— Er du fullstendig sprø? Du kommer aldri til å klare å bevise noe av dette!

— Skal vi se? Maria møtte blikket hans uten å vike. — I morgen leverer jeg inn skilsmissebegjæring. Og for ordens skyld legger jeg også ved et krav om økonomisk gjennomgang av alle større utgifter de siste fem årene.