— Sitter du og snoker på telefonen min?

Maria reiste seg langsomt fra sengekanten.

— Og du planlegger å selge leiligheten vår til en eller annen Sofie? svarte hun, like hardt. — Nå faller brikkene på plass. Dette handler ikke om enklere fellesutgifter eller noe praktisk papirarbeid. Du har bare forsøkt å gjøre alt klart for et salg.

— Du skjønner ingenting! freste Erik og rev mobilen til seg. — Mamma og jeg har bare sett på noen muligheter. Det kan være smart å selge denne og kjøpe to mindre leiligheter i stedet.

— Uten å si et ord til meg? Maria kjente sinnet stige som kokende vann. — Jeg er ikke en brikke du kan flytte rundt på brettet ditt når det passer deg, Erik.

— Hadde du ikke vært så sta, ville jeg forklart deg alt! kastet han tilbake. — Men du går rett i forsvar hver eneste gang jeg foreslår noe.

— Bare når forslagene dine innebærer at jeg skal gi fra meg eiendom til deg eller moren din, sa Maria og la armene i kors. — Og nå ser jeg jo at jeg hadde all grunn til å være på vakt.

De ble stående og stirre på hverandre. I noen tunge sekunder var det helt stille. Maria kjente en ubehagelig erkjennelse sige inn over seg: mannen foran henne føltes nesten som en fremmed. Hvor var det blitt av den varme, omtenksomme Erik som hadde støttet henne, drømt sammen med henne og snakket om et liv de skulle bygge side om side?

— Hør her, sa han til slutt mens han dro en T-skjorte over hodet. — Hvis du ikke vil gjøre dette på en ryddig måte, får vi ta det på den vanskelige måten. Jeg har mer enn nok å gå på hvis det blir skilsmisse. Og tro meg, jeg kan få denne leiligheten gjennom retten.

— På hvilket grunnlag, mener du? Maria smilte kort, selv om magen snørte seg sammen.

— Det trenger du ikke vite nå, svarte han brutalt. — Men du bør tenke gjennom tilbudet mitt én gang til.

Dagen etter tok Maria fri fra jobben. Hun dro rett til Hilde, en nær venninne som arbeidet som jurist i et større firma. Over hver sin kopp kaffe fortalte Maria alt, fra det første presset om å skrive over leiligheten til meldingene hun hadde funnet. Hun utelot ikke en eneste detalj.

— Og nå truer han altså både med retten og skilsmisse, avsluttet hun lavt.

Hilde satt en stund og trommet tankefullt med neglen mot koppen.

— Greit, sa hun til slutt. — Da tar vi dette punkt for punkt. For det første: Ved en skilsmisse deles som hovedregel verdier dere har skaffet dere i ekteskapet. Truslene hans endrer ikke det. Ble leiligheten kjøpt mens dere var gift?

— Ja. For ti år siden, nesten rett etter bryllupet.

— Og dere betalte ned lånet begge to?

— Ja, like mye.

— Da skal han lete lenge etter en måte å få mer enn halvparten på, sa Hilde bestemt. — Hva med bilen?

Maria blunket forvirret.

— Bilen?

— Har Erik bil? Når ble den kjøpt?

— Ja, en Toyota Camry. For tre år siden.

— Og pengene kom fra hvem?

— Fra oss begge, selvfølgelig. Maria trakk på skuldrene. — Vi har alltid kjøpt ting sammen.

— Da er bilen også en del av felleseiet, slo Hilde fast. — Finnes det andre verdier? Noe større?

— Møbler, hvitevarer, elektronikk … Maria tenkte seg om. — Jo, og så hytta. Erik satte den i sitt navn for to år siden. Men egentlig…