Erik tok imot henne på samme måte som han pleide. Han satt i sofaen med telefonen i hånden og gadd ikke engang å se opp. Anna gikk rett ut på kjøkkenet, varmet opp middag og spiste i stillhet. En halvtime senere kom han inn, tok en tallerken og forsvant tilbake til stuen. Ingen av dem sa noe. Stillheten lå tungt mellom rommene, men den var ikke ny. Den hadde bare fått en annen klang.

En uke gikk. Anna hadde en følelse av å leve i en slags parallell hverdag. Om morgenen dro hun på jobb, om kvelden kom hun hjem, og resten av tiden tok hun seg av sitt. Erik fortsatte å overse henne, som om alt fremdeles utviklet seg slik han hadde planlagt. Likevel begynte han etter hvert å merke små endringer.

Regningene som Anna tidligere pleide å betale fra felleskontoen, ble plutselig ikke trukket derfra lenger. Erik åpnet bankappen og sjekket transaksjonene. Ingenting. Han rynket pannen, men spurte ikke høyt. Litt senere oppdaget han at innholdet i kjøleskapet hadde endret seg. De vanlige dyre varene han var vant til at hun kjøpte, var borte. I stedet lå det enkle matvarer der, akkurat nok til én dag av gangen.

Et par uker senere klarte han ikke å holde seg lenger. Anna satt ved kjøkkenbordet med laptopen foran seg da han kom inn. Han stilte seg i døråpningen med armene i kors.

— Så nå har du dine egne kontoer, altså? spurte han med et skjevt smil som nok var ment å være spydig, men som mest virket anstrengt.

Anna løftet blikket og møtte øynene hans uten å vike.

— Ja. Det har jeg.

— Og du mener det er smart?

— Jeg mener det er rimelig. Det var jo du som sa at jeg fikk klare meg på mine egne småpenger. Så da gjør jeg det.

Erik ble mørkere i ansiktet. Han hadde tydeligvis ventet at hun skulle bli usikker, begynne å forklare seg eller trekke seg tilbake. I stedet satt det en kvinne foran ham som ikke lenger hadde frykt i blikket. Ikke nøling heller. Bare en stillferdig, urokkelig fasthet.

— Anna, ikke vær dum. Vi er jo en familie. Alt skal være felles.

— Det skulle ha vært det, rettet hun ham rolig. — Helt til du bestemte deg for at du alene skulle kontrollere pengene. Nå får hver av oss klare seg selv.

Erik åpnet munnen for å svare, men ordene kom ikke. Anna klappet igjen laptopen, reiste seg og gikk forbi ham inn på soverommet. Han ble stående igjen på kjøkkenet, rådvill og urørlig, som om han ikke helt forsto hva neste trekk skulle være.

Fra den kvelden forandret stemningen i leiligheten seg. Den ble merkelig, stram og fremmed. De snakket nesten ikke sammen. Anna sto opp tidlig, gikk på jobb og kom hjem med en stadig sterkere følelse av at hun handlet riktig. Erik fortsatte riktignok å leve som før, men ansiktet hans røpet oftere og oftere forvirring. Grepet hans glapp, og han visste ikke hvordan han skulle få kontrollen tilbake.

Noen dager senere møtte Anna Maria på en kafé. Maria lyttet mens hun fortalte alt, uten å avbryte. Da Anna var ferdig, ristet hun langsomt på hodet.

— Anna, du har funnet deg i så mye. Hvorfor skal du egentlig fortsette med dette?

Anna så ned i koppen foran seg og svarte ærlig: