— Jeg vet ikke. Jeg trodde kanskje at det var slik det skulle være. At familie betydde at man måtte tåle og inngå kompromisser.

Maria så alvorlig på henne.

— Kompromisser, ja. Men ikke ydmykelse. Det han gjorde mot deg, var nettopp det. Ydmykelse. Skjønner du det?

Anna nikket. Hun skjønte det. Egentlig hadde hun skjønt det en stund allerede. Og nå hadde tanken, som først hadde vært skremmende og fjern, blitt til en beslutning.

— Jeg kommer til å søke om skilsmisse, sa hun lavt.

Stemmen var rolig. Ikke hard, ikke dramatisk. Bare fast.

Maria la hånden sin over Annas og klemte den.

— Jeg står ved siden av deg. Uansett hva som skjer.

Da smilte Anna. For første gang på svært lenge var smilet ikke noe hun tvang fram. Det kom av seg selv.

En uke senere satt hun på kontoret til en advokat. Hun fortalte alt nøkternt, uten å pynte på noe, og advokaten lyttet oppmerksomt. Innimellom stilte han korte spørsmål, noterte noen punkter og lente seg til slutt tilbake.

— Leiligheten står på deg, og den var din før ekteskapet. Dere har ingen felles større eiendeler, og dere har ikke barn sammen. Dette bør kunne gå ganske ryddig. Jeg forbereder papirene, så sender vi inn begjæringen.

Anna skrev under der hun skulle, betalte forskuddet og gikk ut fra kontoret med en merkelig letthet i kroppen. Som om hun hadde båret på en tung veske i årevis og endelig hadde satt den fra seg.

Det gjensto bare én ting: å si det til Erik.

Samme kveld kom han hjem fra jobb som vanlig. Da han åpnet ytterdøren, sto Anna allerede i gangen. Erik stanset et øyeblikk og løftet overrasket blikket. Hun pleide ikke å vente på ham der.

— Vi må snakke sammen, sa hun.

— Om hva da? spurte han mens han dro av seg jakken og gikk videre mot kjøkkenet.

Anna fulgte etter, men holdt avstand.

— Jeg har søkt om skilsmisse.

Erik ble stående helt stille. Så snudde han seg langsomt. Først så han bare forvirret ut. Deretter trakk munnen hans seg skjevt, som om han ventet på at hun skulle le og avsløre at det hele var en spøk.

— Du tuller.

— Nei. Papirene er hos advokaten. Saken blir satt opp snart.

Smilet forsvant fra ansiktet hans. Han tok et skritt nærmere og gransket henne, som om han forsøkte å finne den gamle Anna der inne, hun som alltid ga etter til slutt.

— Anna, mener du dette alvorlig? På grunn av en bankkonto?

— Det handler ikke bare om en konto, svarte hun. — Det handler om at du behandler meg som om jeg er noe du eier. Du bestemmer, stenger meg ute, kontrollerer meg og forventer at jeg skal være takknemlig. Jeg er ferdig med det.

Han åpnet munnen, lukket den igjen og så ned i gulvet. Da han snakket på nytt, var stemmen mindre sikker.

— Jeg ville ikke såre deg. Jeg prøvde bare å få litt orden. Penger er viktig, det vet du jo. Jeg ville bare at vi skulle ha kontroll.

— Orden? gjentok Anna stille. — Orden er når to voksne mennesker tar avgjørelser sammen. Det er ikke orden når den ene låser den andre ute fra egne penger og ber henne klare seg som best hun kan.

— Jeg kan gi deg tilgang igjen! Nå med en gang! sa Erik raskt og grep etter telefonen.