Feil igjen.

En ubehagelig uro krøp inn i brystet hennes. Anna tok opp mobilen og åpnet bankappen. Hun skrev inn brukernavn og passord, men også der ble hun stengt ute. Da hun forsøkte å gjenopprette tilgangen via SMS, kom det ingen kode. Hun satt helt stille et øyeblikk før forståelsen traff henne: noen hadde endret innloggingsopplysningene.

Erik satt i stuen og så på en serie. Anna gikk inn til ham og ble stående ved siden av sofaen med armene foldet over brystet.

— Erik, jeg kommer ikke inn i nettbanken. Passordet virker ikke.

Han snudde ikke engang hodet. Blikket hans ble værende på TV-skjermen.

— Og?

— Hva mener du med «og»? Jeg skal betale regningene. Vet du noe om dette?

Først da vendte han ansiktet langsomt mot henne. Uttrykket hans var flatt, nesten likegyldig, som om hun hadde forstyrret ham med noe helt uvesentlig.

— Ja. Jeg byttet passord.

Anna ble stående som om gulvet under henne et øyeblikk forsvant. Det tok et par sekunder før ordene hans virkelig sank inn.

— Du byttet det? Hvorfor i all verden gjorde du det?

— Fordi du tjener småpenger, sa Erik rolig, som om han kommenterte været utenfor. — Da får du også klare deg med dem. Fra nå av følger jeg med på utgiftene selv.

Anna stirret på ham uten å få frem et ord. Inni henne strammet noe seg langsomt til, kaldt og hardt. Hun ropte ikke. Hun gråt ikke. Det fantes bare en isklar erkjennelse av hva han faktisk hadde gjort. Erik hadde stengt henne ute fra den felles kontoen. Uten å spørre. Uten å si fra. Uten å diskutere det med henne først.

— Mener du virkelig dette? klarte hun til slutt å si.

— Helt og fullt, svarte han og vendte oppmerksomheten tilbake mot TV-en. — Du ville være uavhengig. Da kan du leve uavhengig også. På dine egne penger.

Anna snudde seg og gikk ut på kjøkkenet. Fingrene hennes skalv, og pusten kom ujevnt. Hun sank ned på en stol og la hodet i hendene. Den samme tanken slo mot henne om og om igjen: Hvordan våget han? Hvordan kunne et menneske behandle den han delte hjem og liv med på en slik måte?

Det første instinktet hennes var å storme tilbake til stuen og lage et oppgjør. Rope. Kreve svar. Forlange at han åpnet kontoen igjen. Men hun stanset seg selv før hun reiste seg. Et utbrudd ville ikke løse noe. Erik var ikke en mann som ga etter fordi noen ble fortvilet eller sint. Tvert imot ville han sannsynligvis begynne å forklare seg, vri alt over på henne og hevde at hun var utakknemlig, urimelig og vanskelig.

Anna reiste seg etter en stund og gikk bort til vinduet. Utenfor silte regnet ned, og gatelyktene fløt utover i våte, uklare flekker på asfalten. Byen fortsatte som før, full av biler, lys og mennesker på vei et sted. Der ute fantes det sikkert folk som aldri ville ha godtatt en slik behandling. Mennesker som ikke lot seg redusere til lydige brikker i andres liv.

Hun tok mobilen opp av lomma og åpnet kontaktlisten. Fingeren stoppet ved navnet Maria. De hadde ikke møttes på flere måneder. Erik hadde aldri likt vennskapet deres og hadde mer enn én gang sagt at Maria påvirket henne i feil retning. Anna skrev en kort melding og sendte den før hun rakk å ombestemme seg. Hun spurte om de kunne møtes dagen etter. Hun skrev at hun trengte å snakke med noen.