— Hvorfor ringte du ikke?

— Nei, hvorfor skulle jeg plage dere med det? Erik har jo hatt oppussing hos moren sin, og dere har nok med deres. I går ba jeg naboen, Per, om å klatre opp og se. Han sa at noen av sperrene har begynt å råtne. Taket må legges om. Jeg var innom banken for å høre om lån til reparasjonen, men med pensjonen min fikk jeg avslag. Det går nok på et vis. Jeg skal spare litt og litt. Før vinteren får vi vel lappet det sammen.

Anna gikk bort til vinduet og strøk fingertuppene over tapetet. Det var vått, og papiret løsnet nesten uten motstand fra veggen.

— Hvor mye mente Per at det ville koste hvis det skulle gjøres ordentlig? Med skikkelige plater og folk som kan jobben?

— Det blir dyrt, jenta mi. Han regnet med omtrent to hundre tusen kroner for arbeid og materialer. Hvor skulle jeg få tak i så mye på én gang? Jeg kan bytte baljene, det er ikke noe bry.

Anna så på dråpene som falt taktfast ned i plastbaljen. Inne i hodet hennes ble det merkelig stille, som om alle lyder forsvant.

Hun tok frem telefonen, åpnet bankappen og gikk inn på sparekontoen som var knyttet til kortet hennes. Der sto pengene de hadde satt av til Eriks jubileum: seksten tusen kroner. I tillegg hadde lønnen hennes kommet inn dagen før.

— Mamma, sett på vann til te, sa Anna rolig. — I morgen kommer håndverkerne.

Mandag tok Anna seg fri fra jobben. Allerede tidlig på formiddagen møtte hun formannen for taktekkerne hjemme hos moren. Han gikk grundig gjennom loftet, banket i bjelkene, løftet på den fuktige pappen og noterte på telefonen. Etter en stund hadde han regnet ferdig. Hele jobben, inkludert materialer, ville komme på tjueén tusen kroner.

— Hvor raskt kan dere sette i gang? spurte Anna.

— Om du vil, kan vi levere materialene i morgen tidlig og begynne med én gang, svarte mannen. — Været ser ut til å bli bedre også. Vi tar sytti prosent på forskudd, resten når arbeidet er ferdig.

— Da gjør vi det slik, sa Anna.

Fra morens hus kjørte hun videre til restauranten «Den gamle brygga». Inne ved resepsjonen ble hun møtt av en ung kvinne med et lite navneskilt der det sto Maria. Hun smilte gjenkjennende da Anna kom inn.

— God dag, Anna. Gjelder det selskapet på lørdag? Skal vi gå gjennom den endelige menyen?

— God dag, svarte Anna. — Nei. Jeg er kommet for å avbestille.

Maria blunket overrasket, som om hun ikke helt hadde oppfattet ordene.

— Avbestille? Men arrangementet er jo om fem dager. Ifølge avtalen kan vi refundere depositumet, men da trekkes det et gebyr på ti prosent.

— Det er jeg klar over. Ordne tilbakebetalingen, er du snill.

Anna fylte ut skjemaet og signerte der hun ble bedt om det. Beløpet, fratrukket fem hundre kroner i avbestillingsgebyr, skulle komme inn på kortet hennes i løpet av det neste døgnet. Da hun kom ut igjen, sto solen skarpt over gaten. Hun satte seg bak rattet, startet bilen og tok frem telefonen. Med noen få trykk overførte hun femten tusen kroner i forskudd til taktekkerne. Så la hun mobilen tilbake i vesken og kjørte hjem.

Det var bare to dager igjen til jubileet.