Erik ringte hver kveld. Først irritert, deretter ynkelig, og til slutt nesten mildt.

— Anna, jeg har handlet etter liste. Vanlige ting. Kylling, poteter, epler. Ser du? Jeg har forstått.

— Du har kjøpt mat til deg selv. Gratulerer med voksenlivet.

— Ikke gjør narr. Jeg har det ille nok.

— Jeg hadde det også ille. Forskjellen var at jeg samtidig sto og skar salat.

— Jeg har snakket med mamma. Hun sa at jeg kanskje gikk litt langt.

— «Kanskje» er favorittordet til folk som har gått 2700 kroner for langt.

— Anna, jeg vil virkelig ha alt tilbake.

— Jeg vil ikke tilbake til det jeg dro fra.

— Men vi er jo en familie.

— En familie består av to. Hos oss var vi tre: du, jeg og frykten din for å skuffe moren din. Den satt alltid mellom oss og fikk den beste porsjonen.

— Du er brutal.

— Nei. Jeg er bare presis for første gang.

En uke senere dukket han opp utenfor salongen der hun jobbet. Han sto ved inngangen med en bukett fra matbutikken: tre roser, cellofan og et lite bånd. Da Anna kom ut etter vakten, så hun ham og sukket trøtt.

— Erik, ikke stå her og vente på meg.

— Jeg ville snakke ordentlig. Ikke på telefon.

— Så snakk.

— Kan vi gå på kafé?

— Nei. Jeg er sliten. Si det her.

— Ute på gata?

— Du liker jo at ting ser ordentlige ut for folk.

Han grimaserte.

— Anna, jeg forsto ikke at dette var så alvorlig for deg. Jeg trodde du bare klaget litt, sånn som koner gjør.

— Takk for den dype innsikten i kvinnesinnet.

— Jeg var en idiot, greit? Jeg var redd foreldrene mine skulle tro at jeg ikke hadde klart meg. Far har alltid sagt: «En mann skal leve slik at moren hans slipper å skamme seg.» Jeg prøvde bare å leve opp til det.

— Mens kona kan stå og rødme i kassa når kortet ikke går gjennom.

— Jeg skal forandre meg.

— På hvilken måte?

— Jeg skal spørre deg først. Jeg skal ikke bruke store summer uten å snakke med deg. Jeg skal si til foreldrene mine at vi har et helt vanlig budsjett. Jeg skal forklare alt.

— Når da?

— Vel… neste gang.

— Nettopp. Alltid neste gang. Hva sa du til dem nå?

— At vi har en krise.

— Økonomisk eller ekteskapelig?

— Begge deler.

— Og hvorfor har vi krise?

— Fordi vi ikke forsto hverandre.

Anna smilte nesten.

— Vi? Erik, du brukte pengene, du bestemte, du løy for foreldrene dine, du avfeide alt jeg sa. Likevel er krisen plutselig «vår».

— Jeg vil ikke bære alt alene.

— Men bordet ville du bære alene?

— Det der er urettferdig.

— Urettferdig er når en kone får høre om sin egen velstand gjennom kvitteringer hun etterpå betaler for med tomme lunsjer.

Han senket buketten.

— Vil du skilles?

— Ja.

— Så fort?

— Fort var det da du på ti minutter fylte handlevogna med en hel måneds nervesystem.

— Anna…

— Jeg sender inn papirene. Vil du gjøre det sammen, så gjør vi det sammen. Hvis ikke, gjør jeg det alene.

— Hva om jeg beviser det?

— Beviser hva?

— At jeg kan bli annerledes.

— Bevis det ikke for meg. Bevis det for deg selv. For foreldrene dine. For kassadamen du ikke lenger skal gi halve lønna di til for én middag.

Hun gikk mot bussholdeplassen. Denne gangen fulgte han ikke etter.

Det gikk en måned. Anna ble vant til rommet, til bussen, til stillheten som kom av at ingen spurte hvorfor suppen var uten kjøtt, og ingen krevde en festduk på bordet. For første gang på lenge kjøpte hun seg ordentlige støvler. Ikke vakre, ikke slike hun hadde drømt om, bare varme, solide og uten sprekker. I butikken sto hun lenge med esken i hendene og lo lavt for seg selv: så dette var rikdom — en glidelås som ikke satte seg fast.