— Maria, kan jeg komme til deg?
— Klart du kan. Hva har skjedd?
— Jeg har gått fra Erik.
— Mener du at dere har kranglet?
— Jeg mener at kofferten står i gangen. Og dumplingsen også.
— Kom. Du vet hvor jeg bor. Men jeg advarer deg: her ser det ikke ut.
— Akkurat nå føles rot nesten hjemmekoselig.
På bussen luktet det våte jakker, billig kaffe fra pappkrus og andre menneskers utmattelse. Anna satt ved vinduet, holdt kofferten fast mellom knærne og ventet på at panikken skulle velte inn over henne. Den kom ikke. Tvert imot virket byen på den andre siden av ruten plutselig mindre som et bur. Små kiosker, apotek, skilt med «skoreparasjon», skolebarn med sekker, en dame med handlenett som kranglet med sjåføren om stoppestedet. Alt var helt vanlig. Nettopp det var det som holdt henne oppe.
Maria åpnet døren i en utvasket, for stor T-skjorte, med en skje i hånden.
— Kom inn. Grøt på gulvet, barn under bordet, mann på jobbreise. Perfekte rammer for et nytt liv.
— Takk.
— Jeg sier det med én gang: sofaen er skjev, men den lyver ikke. Vil du ha te?
— Gjerne.
— Så forteller du. Men uten den der «det er sikkert min feil»-varianten. Da slår jeg med skjeen.
Anna satte seg ved kjøkkenbordet. I vinduskarmen sto små glass med gryn og tørrvarer, og på kjøleskapet hang en lapp festet med magnet: «melk, bleier, husk å leve».
— Han kjøpte mat for to tusen sju hundre kroner igjen.
— Til et bryllup?
— Til foreldrenes besøk.
— Hva er de, en kongelig inspeksjon?
— Moren liker and. Faren setter pris på godt pålegg. Og Erik liker at alle tror han har fått det til.
— Og dere?
— Vi spiser det som ikke koster penger etterpå. Mest stolthet. Den er bare ikke særlig lettfordøyelig.
Maria helte te i stillhet.
— Forstår han i det hele tatt hva han driver med?
— Han mener jeg er smålig. At jeg ikke unner foreldrene hans noe. Men det er ikke dem jeg ikke unner. Jeg begynner bare å synes synd på meg selv. Det føles ikke som om jeg bor sammen med en mann, men med en gutt som fortsatt kommer hjem med toppkarakter i meldingsboken og roper: «Mamma, se, jeg er flink.»
— Har du sagt det til ham?
— I to år. På alle mulige måter. Rolig, høyt, med budsjettoversikter, med tomt kjøleskap, gjennom tårer. Han lytter, nikker, og så kjøper han en ananas.
— Vet du hva, Anna. Ananasen er nesten en diagnose.
— I går sa han at moren min var vant til fattigdom.
— Den jæv… Maria bet seg i leppen, for barnet krøp frem fra under bordet. — Vennen, gå inn på rommet litt. Mamma skal bruke voksenord.
— Jeg vil ikke at han skal lete etter meg.
— Det kommer han til å gjøre. Særlig når han skjønner at anden ikke steker seg selv.
Telefonen begynte å vibrere nærmere lunsj. Så igjen. Og så uten opphold. Erik skrev korte meldinger, slik mennesker gjør når de først er sinte og deretter gradvis oppdager at kjøleskapet ikke svarer.
«Hvor er du?»
«Hvorfor er det ingen hjemme?»
«Anna, hva er dette for et stunt?»
«Foreldrene mine kommer om to timer.»
«Har du seriøst bare latt maten ligge?»
«Ta telefonen.»
«Anna, jeg tuller ikke.»
«Mamma har allerede dratt.»
Maria kikket på skjermen.