Erik svarte ikke med det samme. Stillheten varte lenge nok til at den ble pinlig.

— Anna, det er ikke så enkelt. Jeg rotet meg bort. Jeg ville bare at det skulle bli bra.

— For hvem? spurte Anna. — For meg? Mens jeg spiste loff med majones?

— Jeg visste ikke…

— Nok, sa Inger skarpt. — Du visste ikke fordi du ikke ønsket å vite. Jeg ønsket heller ikke å vite. Men nå vet jeg. Og hør godt etter: Du kommer ikke hjem til faren din og meg på en stund. Ikke fordi jeg ikke er glad i deg. Men fordi jeg ikke lenger vil sitte ved et bord som er kjøpt for andre menneskers tårer.

— Mamma, vender du deg mot meg?

— Nei. Jeg vender meg mot løgnene dine. Det er ikke det samme. Bo for deg selv, betal ned det du skylder, lær deg å kjøpe bokhvete uten å gjøre deg til helt. Så kan vi snakke.

— Anna, er du fornøyd nå? Du har fått min egen mor mot meg.

Anna lukket øynene.

— Erik, du har klart det helt på egen hånd. Jeg har bare gått ut av salen.

— Du ødela familien.

— Nei. Jeg sluttet å holde oppe noe som allerede hadde sprukket.

— Jeg elsket deg.

— Du elsket meg når jeg var praktisk.

— Og nå er du plutselig helgen?

— Nei. Jeg er sint, utslitt og endelig mett. Det er bedre.

Han la på.

Stillheten bredte seg i rommet. På den andre siden av veggen skrudde Kari opp fjernsynet, og en ivrig stemme begynte å snakke om årets tomatavling. Livet hadde som vanlig ingen sans for å velge passende musikk til tragedier.

Inger reiste seg.

— Jeg skal gå.

— Takk for at du fortalte sannheten.

— Det er ingen gave. Det er en gjeld.

— Takk likevel.

— Anna… Du har aldri vært særlig mye etter min smak.

— Følelsen har vært gjensidig, Inger.

— Bra. Da begynner vi i det minste ærlig. Men jeg respekterer deg nå. Ikke fordi du dro. Fordi du sluttet å lyve sammen med oss.

— Jeg dro ikke fordi jeg er edel. Jeg orket bare ikke mer.

— Mennesker blir ofte ærlige først når de ikke orker mer. Resten er bare litteratur.

Hun tok tak i den tomme posen, men Anna stanset henne.

— La maten stå.

— Skal jeg la den stå?

— Ja. Så stolt er jeg ikke at jeg sier nei til kylling. Særlig ikke når den kommer uten forestilling.

For første gang smilte Inger. Kort, skjevt og helt menneskelig.

Skilsmissen ble formalisert to måneder senere. I retten så Erik tynnere ut, urolig, iført jakken Anna hadde valgt ut til ham vinteren før. Han forsøkte å si at de hadde handlet for fort, at ekteskapet kunne reddes, at alle mennesker gjør feil. Dommeren hørte på med et trett uttrykk, som en kvinne som samme dag allerede hadde fått fem varianter av samme forklaring: «Jeg mente det ikke, det bare ble sånn.»

Anna svarte rolig:

— Vi har ingen felles eiendeler. Ingen barn. Forsoning er ikke mulig.

Erik så på henne.

— Kjenner du virkelig ingenting lenger?

— Jo. Det er nettopp derfor jeg skiller meg.

Ute i gangen tok han henne igjen.

— Jeg selger bilen.

— Fint.

— Jeg skal betale gjelden.

— Det bør du.

— Mamma snakker nesten ikke med meg.

— Hun er voksen. Hun finner ut av det.

— Anna… Hva om jeg faktisk blir en annen?

Hun møtte blikket hans uten sinne. Det virket som om akkurat det traff hardere enn alt annet.