Som vanlig, tenkte Erik bittert. Alt var enkelt for henne. Alt lot seg løse. Bare ikke for dem som faktisk måtte leve med konsekvensene.

— Kanskje du ikke skulle ha satt leiligheten som sikkerhet da du tok opp det enorme lånet for å betale gjelden til den ekskjæresten din, han som stakk fra deg så snart du hadde ordnet opp for ham? — Setningen gled ut av munnen hans av seg selv, skarp som knust glass.

Stillheten som fulgte, la seg tungt over rommet. Tykk, klissete, nesten fysisk. Inger ble først blek. Så steg rødmen oppover halsen og fylte ansiktet hennes.

— Sitter du der og skal lære moren din hvordan man lever? — hveste hun, og Erik skjønte at han hadde gått for langt. — Begynn heller med ditt eget liv! Du giftet deg med en hvem-som-helst, en sangerinne som setter jobben sin høyere enn familien. Høyere enn problemene våre! Og så våger du å fortelle meg at jeg lever feil og tar dårlige valg?

Å nei … Erik kjente tanken slå ned i ham. Nå begynner hun på Anna igjen.

Tredje del. Forsvar og angrep

— Hvorfor må du alltid dra kona mi inn i dette, mamma? — Erik reiste seg.

Hendene hans var knyttet så hardt at knokene ble hvite. Hvert eneste ord moren rettet mot Anna, traff ham som et piskeslag.

— Hun har aldri sagt et stygt ord om deg! Ikke én gang har hun sett ned på deg når jeg har nevnt deg. Kan du ikke bare la henne være? Slutt å dra henne inn i alt mulig. Slutt å spy gift over henne!

— Når det virkelig blir nødvendig for meg å tie, skal jeg nok tie, bare ta det med ro! — Inger smilte kaldt. — Men så lenge hun oppfører seg som om arbeidet hennes betyr mer enn familien vår, har hun ikke fortjent et fnugg av respekt fra meg.

— Og hva må hun gjøre for å fortjene den, da? — Erik merket at halsen snørte seg sammen. — Krype rundt foran deg på alle fire, så du kan fortelle henne hva hun får lov til og ikke? Eller flytte inn hos deg som tjenestepike? Gi deg med dette gamle vrøvlet, mamma. Bare fordi bestemor ikke lot deg leve ditt eget liv, betyr ikke det at du har rett til å gjøre livet til kona mi til et helvete.

Inger så smalt på sønnen sin, med et blikk som nesten var beregnende. Hun måtte skifte fremgangsmåte, forsto hun. Erik hadde forandret seg. Han hadde lært seg å sette grenser, og det var … pirrende. Som en utfordring. Og den sta svigerdatteren ga henne ikke fred heller, selv om hun aldri egentlig hadde gjort henne noe. Kanskje det nettopp var derfor hun var så irriterende vanskelig å overse.

— Hvordan jeg velger å forholde meg til kona di, bestemmer jeg selv, Erik, — sa Inger etter en kort pause. — Det er ikke din oppgave å lære meg hvordan jeg skal leve.

Fjerde del. Ultimatum

— Nei, det er ikke min oppgave. Der har du rett, — svarte Erik, og han kjente hvordan utmattelsen etter alle disse årene nesten tok beina under ham. — Men de som kunne ha lært deg det, er enten døde for lengst eller har brutt all kontakt med deg, mamma. Først gikk du helt i stykker på grunn av de gamle forholdene dine, og vi har fått betale prisen for det. Så fortsatte du å forgifte mitt liv med det samme. Og nå prøver du å trekke Anna inn i hele elendigheten også.