Deretter videresendte hun én melding til Lars.
Den var kort.
Uten skjellsord.
«Jeg kommer til å bo et annet sted en stund. Vi avtaler skriftlig om tingene mine. Opptaket, kvitteringene, overføringen fra Ingrid og meldingene er lagret.»
Svaret kom etter under ett minutt.
«Du har ødelagt familien.»
For første gang på et døgn trakk Anna på smilebåndet, men det fantes ikke glede i det.
Det er ikke kvinnen som går etter å ha blitt ydmyket, som river en familie i stykker.
Det er bordet der alle ser ydmykelsen skje, og likevel fortsetter å spise.
En uke senere sto Lars utenfor blokken til Ingrid.
Han kom ikke alene.
Kari var med.
Hun holdt seg kjølig, men sikkerheten hennes var ikke like urokkelig som før.
— Vi må snakke sammen på en sivilisert måte, sa hun.
Anna gikk bare ned fordi Ingrid var ved siden av henne.
Lars så verre ut enn han hadde gjort på bursdagen sin.
Håret var ikke stelt, ansiktet virket krøllete og slitent, og han hadde på seg den samme jakken han pleide å slenge over seg når han skulle ut og kjøpe brød.
— Anna, begynte han. — Jeg tok feil.
Kari kastet et raskt blikk på ham.
Hun likte tydeligvis ikke at han startet slik.
— Jeg var utslitt, jeg hadde drukket, det var gjester der … fortsatte Lars.
— Nei, sa Anna.
Han stoppet.
— Det handlet ikke om gjestene. Ikke om trøtthet. Ikke om konjakk. Du sa det du hadde ment lenge.
Kari brøt inn:
— Anna, la oss slippe dramaet. Vi kan alle be om unnskyldning, men å spre et opptak er faktisk en trussel mot omdømmet.
Der var det.
Ikke smerten.
Ikke skyldfølelsen.
Omdømmet.
Anna tok et utskrevet ark ut av mappen.
På det sto utgiftene listet opp: matvarer, kake, drikke, levering, overføringen fra Ingrid, summen som var trukket fra hennes eget kort, og beløpet Lars hadde lovet å betale tilbake, men aldri hadde overført.
— Dette er kostnadene for feiringen din, sa hun til Lars. — Halvparten sender du til meg i dag.
Han blunket langsomt.
— Mener du det?
— Ja.
Kari fnøs.
— Sender du regning for suppe nå?
Anna så rolig på henne.
— Nei. For løgn.
Lars betalte ikke med én gang.
Først kranglet han.
Deretter sendte han meldinger.
Så begynte anklagene på nytt.
Men da Ingrid minnet ham om at opptaket med ordene hans, skjermbildet av overføringen og alle kvitteringene allerede var tatt vare på, overførte han halvparten av summen samme kveld.
Uten en eneste kommentar.
En måned senere flyttet Anna inn i et rom i en annen leilighet.
Det var lite.
Vinduet var smalt.
Det fantes ingen pen duk der.
Men ingen kalte henne en plikt.
Hun fulgte kurset om kveldene etter jobb.
I begynnelsen var det tungt.
Øynene sved etter timene foran skjermen.
Hendene ble slitne.
Noen ganger satt hun bøyd over en innlevering og hørte stemmen til Lars inne i hodet: «Spis det som er igjen.»
Da reiste hun seg, laget seg te og satte seg tilbake ved PC-en.
Ikke fordi hun var sint.
Fordi hun nektet å gi seg.
Etter tre måneder tilbød studioet henne et nytt prosjekt.
Etter fem måneder fikk hun høyere stilling.
Etter sju måneder skrev hun under på en fast kontrakt, med en lønn hun tidligere ikke engang hadde våget å be om.