Til slutt sa Per:

— Jeg betaler pengene tilbake. Fra min konto. I dag.

— Greit.

— Og … Han stoppet opp, som om ordene satte seg fast. — Og mamma må dra. Jeg skal si det til henne.

Kari ble sittende og betrakte ham. Lenge. Nøye.

— Du sier det selv?

— Selv.

Hun nikket, og så reiste hun seg.

Samtalen mellom Per og moren ville hun ikke høre på. Hun gikk inn på soverommet, slapp Bjørn ut av buret og åpnet vinduet. Septemberluften strømmet inn, kjølig og nesten luktløs. Bare luft. Ren, utefra, ekte. Et sted nede i gården slo døren til oppgangen igjen, og en bil passerte.

Stemmer sivet inn fra stuen. Inger sa noe skarpt; Kari oppfattet tonefallet, men ikke ordene. Så kom Pers stemme, lavere, men fastere enn hun var vant til. Deretter stillhet. Så Inger igjen, annerledes nå, med brist i stemmen, med gråt like under overflaten.

Kari klødde Bjørn bak øret.

Etter omtrent tjue minutter begynte det å rasle ute i gangen. En kleshenger klirret mot noe. Så smalt ytterdøren.

Per stakk hodet inn på soverommet. Han så ut som en mann som hadde løpt maraton, men faktisk kommet seg over målstreken.

— Hun dro, sa han.

— Det hørte jeg, svarte Kari.

Han ble stående litt. Flyttet vekten fra den ene foten til den andre.

— Jeg overfører pengene nå. Og … skal jeg ringe et rengjøringsbyrå?

— Gjør det.

— Kari. Han stanset i døråpningen. — Jeg vet at det ikke unnskylder noe. Men jeg trodde virkelig ikke at det skulle bli sånn.

Hun så på ham.

— Jeg vet at du ikke tenkte, sa hun. — Det er nettopp det som er problemet, Per. Du tenkte ikke.

Han gikk for å ringe. Kari ble stående ved vinduet.

Nede på gårdsplassen satte Inger seg inn i en taxi. Ryggen var rak, munnen stram, vesken klemt hardt inn under armen. Kari fulgte henne ovenfra mens hun slo bildøren igjen og bilen gled ut mot gaten.

Så lot hun blikket gli over til poppelen. Gule flekker hadde begynt å spre seg i kronen. Høsten tok bladene uten hast, ett og ett, to og to.

Bak henne hoppet Bjørn opp på sengen og malte høyt.

Kari trakk pusten dypt. Kjølig luft. En svak lukt av løv. Stillheten fra gårdsrommet.

Mappen med skilsmissepapirene lå fremdeles på kjøkkenbordet. Hun ryddet den ikke bort med det samme.

Den kunne få ligge.

Kjøleskapet kjøpte de i oktober.

Kari valgte det selv. Hun gikk innom butikken en lørdag, uten å ha det travelt, ba selgeren forklare forskjellen på modellene, og endte til slutt med det hun hele tiden hadde hatt lyst på: stort, stillegående, med fryser nederst. Per overførte pengene samme dag som han hadde lovet. Hver eneste krone.

Inger ringte ikke på tre uker. Da hun omsider tok kontakt, var stemmen hennes uvant forsiktig, som om hun for første gang i livet ikke visste hvilken reaksjon som ventet i den andre enden. Hun sa noe om helsen, noe om været, og til slutt la hun til at pengene skulle betales tilbake i flere omganger. Kari svarte kort at det var greit, da var de enige. Så avsluttet hun samtalen først.

Per forandret seg langsomt. Ikke brått, ikke med store ord og dramatiske løfter. Han begynte bare å gjøre ting han ikke hadde gjort før. Han spurte før han sa ja på deres vegne. En gang hørte Kari ham si til moren sin i telefonen: «Det passer ikke.» Hun sto tilfeldigvis i gangen og fikk det med seg. Hun kommenterte det ikke. Hun bare registrerte det.