Han sa det med en slik bastant overbevisning at det nesten hørtes ut som om han siterte en paragraf fra en familielov han selv hadde skrevet. Ordet «plikt» ble hengende i kjøkkenluften og presset bort både matlukten og følelsen av hjemlighet. Det virket fremmed der inne, tørt og byråkratisk, som et stempel på et dokument man forventes å undertegne uten å lese.

Anna stivnet. Brummingen fra kjøleskapet forsvant fra bevisstheten hennes. Lyden av bilene utenfor vinduet ble borte. Hun stirret på ansiktet til forloveden sin, mannen hun skulle gifte seg med om to måneder, og plutselig fant hun verken kjærlighet, omsorg eller fellesskap i trekkene hans. Det hun så, var en kontrollør. En oppsynsmann som hadde kommet for å undersøke om hun utførte arbeidet sitt godt nok. I akkurat det øyeblikket forsvant all trettheten hun hadde samlet gjennom dagen, og i stedet kom en iskald, krystallklar innsikt.

— Plikt? gjentok hun.

Hun sa det lavt, nesten uten tonefall. Likevel lød det ene ordet på kjøkkenet sterkere enn et skrik. Blikket hennes hvilte rett på ham, og det var blikket til et menneske som nettopp har oppdaget en stygg detalj i et bilde hun trodde hun kjente, en detalj som endrer hele betydningen.

— Ja. Hva trodde du egentlig?

Han nikket selvtilfreds, som om hun hadde stilt det dummeste spørsmålet i verden, og han, utmattet av hennes manglende forståelse, endelig hadde forklart alt på en enkel og ryddig måte. Nettopp dette nikket, den rolige og sikre tonen hans, ble utløseren for Anna. Ikke for et sammenbrudd. Ikke for skrik eller tårer. For noe langt kaldere, langt mer endelig. Med ett så hun hele bildet samlet, uten kjærlighetens rosa slør og uten håpets forskjønnende filter.

Tankene hennes ble fylt av bruddstykker av alt de hadde sett for seg: brudekjolen de hadde stått og valgt bare uken før, de latterlige, ømme kranglene om hvor bryllupsreisen skulle gå, løftene hans om at han skulle bære henne gjennom livet. Men over disse lyse minnene la det seg nå et annet bilde, skarpt, stygt og ubehagelig virkelig. Hun så seg selv etter en lang arbeidsdag, ikke på vei hjem, men på vei til den innestengte leiligheten til moren hans, der luften luktet medisiner og alderdom. Hun så sine egne hender skifte bleie, kjente allerede den verkende smerten i ryggen fra å måtte løfte og snu en hjelpeløs kropp som ikke var hennes ansvar.

Og i dette bildet fantes ikke Erik ved siden av henne. Han var et annet sted. Hjemme, i den lune leiligheten deres, ventende på middag, trygg i vissheten om at kvinnen hans gjorde det hun «skulle».

Anna lo kort og bittert. Det var ikke et snev av glede i lyden. Det hørtes mer ut som en streng som brast.

— Min plikt? gjentok hun, og nå lå det stål i stemmen hennes. — Så etter din mening gifter jeg meg altså for å bli gratis pleier for moren din? For å vaske henne, mate henne med skje og skifte bleier på henne resten av livet hennes? Er det dette du mener med et lykkelig familieliv?

Erik rynket pannen. Irritasjonen dro ansiktet hans skjevt. Han hadde tydeligvis ikke regnet med motstand. I hans verden skulle en kvinne bøye hodet og gå inn i rollen sin uten spørsmål.