— Hva skal jeg spise når jeg sitter her alene… Jeg har ikke matlyst i det hele tatt. Det er nok blodtrykket igjen. Jeg tok en tablett og ligger bare her og ser i taket. Godt du ringte, gutten min. Ellers blir det så fryktelig tungt.

Han lot ordene bli hengende. Lot dem fylle rommet. Lot dem, slik han håpet, trekke inn i Annas samvittighet. Blikket hans hvilte på henne med en overlegenhet han ikke engang forsøkte å skjule. Det sa: Hva nå? Klarer du å stå der like kald? Forstår du endelig hvor hjerteløs du er?

Men han hadde regnet feil.

Han hadde ventet tårer. Anger. Skam. Kanskje et sammenbrudd, kanskje en hviskende unnskyldning. I stedet møtte han bare et ansikt som virket hugget i is. Øynene hennes, som tidligere hadde vært levende og varme, var blitt mørke og ugjennomtrengelige. De rommet ikke lenger sinne. Ikke fornærmelse heller. Bare tomhet. En tomhet på stedet der kjærligheten hadde vært bare en time tidligere.

Hun så ikke på ham som før. Hun så tvers gjennom ham, rett inn i den stygge kjernen av det han nettopp hadde gjort. I samme øyeblikk forsto hun det endelig: Dette handlet ikke om moren hans. Det handlet om Erik. Om den råtne, forbrukende delen av ham som gjorde alle mennesker til redskaper. Inger var et redskap. Anna var et redskap. Alle rundt ham hadde en funksjon: å sikre hans bekvemmelighet, hans ro, hans behagelige liv.

— Greit, mamma, hvil deg litt, sa Erik til slutt. — Vi skal… ordne opp her. Jeg snakker med henne. Det blir bra.

Han avsluttet samtalen, og et fornøyd drag gled over ansiktet hans. I hans hode var partiet over. Trekket hadde vært avgjørende. Nå gjensto bare kapitulasjonen. Han ventet at Anna skulle komme bort, legge armene rundt ham og innrømme at han hadde hatt rett.

Han ventet forgjeves.

Stillheten som fulgte etter samtalen, var kompakt og tung. Den ringte ikke i ørene, den presset ikke mot veggene; den bare fantes der, som en ny, usynlig gjenstand midt i rommet. Erik sto med mobilen i hånden og trodde fortsatt at seieren var hans.

Han la telefonen fra seg på bordplaten og foldet armene over brystet, som om han allerede hadde mottatt premien. Blikket hans hvilte på Anna med en triumf han ikke klarte å skjule ordentlig. Han ventet på at hun skulle knekke sammen, komme bort til ham, be om unnskyldning, gi etter. I hans forestilling var dette sjakk matt. Han hadde presset henne opp i et hjørne med det han anså som et ugjendrivelig bevis: morens lidelse. Nå gjensto bare at hun overga seg uten betingelser.

Det gikk ett minutt.

Så ett til.

Til slutt hevet han stemmen, høyt nok til at ordene ville ha nådd henne uansett hvor i leiligheten hun befant seg.

— Fra og med i morgen tar du opp pliktene dine igjen! Du skal dra til moren min og hjelpe henne med alt hun trenger, enten du liker det eller ikke! Er det forstått?

Anna løsnet langsomt ryggen fra kjøleskapet. Hun tok et skritt inn mot midten av kjøkkenet og ble stående. Ansiktet hennes var rolig, nesten uttrykksløst, men dypt inne i øynene begynte noe mørkt og iskaldt å brenne. Hun så på ham som om hun betraktet ham for aller første gang. Ikke som forloveden sin. Ikke som mannen hun hadde elsket. Men som en fremmed, frastøtende person hun plutselig ikke ønsket å ha i nærheten.