— Ikke det? — Anna trakk svakt på smilebåndet og kastet et blikk mot den fire år gamle nevøen sin, som satt midt på gulvet og bygde med klosser. — Mine klarer seg stort sett selv, men dine må man følge med på hele tiden.

— Hva om vi ringer etter en barnevakt, da? — foreslo Kari plutselig. — Hun kan være her med dem til ni, så kommer jeg tilbake.

— Greit. Ring du, — sa Anna motvillig og ga etter. Hun tenkte at dersom Kari faktisk var villig til å betale for barnevakt, måtte det være svært viktig for henne å møte denne venninnen. Og barna skulle jo uansett være i leiligheten, så hvorfor ikke hjelpe henne.

Kari lyste opp da svigerinnen gikk med på det. Hun takket henne om og om igjen, skiftet klær, frisket opp sminken foran speilet og forsvant ut døren.

For Anna ble ikke ettermiddagen så vanskelig som hun hadde fryktet, mest fordi barnevakten tok seg av barna nesten hele tiden. Barna til Kari og Lars var riktignok fulle av energi, men de likte å leke sammen med søskenbarna sine, og det holdt dem opptatt.

Mens Kari satt på en bar sammen med venninnen og nøt friheten, lå Anna på rommet sitt og forsøkte å dempe tannpinen med smertestillende. Rundt sju kom mannen hennes hjem. Erik stanset overrasket i gangen da han fikk øye på en fremmed barnevakt og to små barn i stuen.

— Hva gjør nevøen og niesen din her? — spurte han Anna.

— Kari kom innom. Hun ville at barna skulle få leke litt, og så dro hun for å møte en venninne.

— Og Lars? — Erik så enda mer forundret ut. Annas bror hadde bodd i en annen by med familien i flere år, men de pleide aldri å komme på besøk hver for seg.

— Han ble hjemme. Han jobber.

— Skjønner. Når kommer Kari tilbake, da? Klokken er allerede åtte, og det blir snart mørkt.

— Hun sa i kveld.

Anna var oppriktig sikker på at svigerinnen ville være tilbake til avtalt tid. Men klokken ble ni, deretter ti, og til slutt elleve, uten at Kari dukket opp. Barnevakten hadde allerede gitt barna kveldsmat, vasket dem og lagt dem for natten.

— Beklager at du måtte bli så mye lenger, — sa Anna mens hun betalte for de ekstra timene.

— Det går helt fint. Bare si fra hvis du får bruk for meg igjen.

— Det håper jeg virkelig ikke, sa Anna lavt idet hun lukket døren etter barnevakten.

— Skal du ikke ringe Kari? spurte Erik.

— Jo, jeg var akkurat på vei til det.

Anna fant nummeret til svigerinnen og ringte, allerede klar til å gi henne en skikkelig skyllebøtte for å ha blitt borte så lenge. Men Kari tok ikke telefonen. Først gikk signalene lenge, deretter ble det helt stille, som om mobilen var slått av.

— Hva i all verden er dette for noe? freste Anna. — Hun oppfører seg jo som en tenåring!

De neste to timene forsøkte hun igjen og igjen å få tak i Kari, uten resultat. Etter hvert gled irritasjonen over i uro. Det var sent, altfor sent. Hva om noe hadde skjedd? Til slutt ringte hun broren sin. Lars svarte søvndrukken og forsto knapt hva hun snakket om i starten.

— Jeg vil gjerne vite hvor kona di er!

— Hvor Kari er? mumlet han forvirret. — Er hun ikke hos dere sammen med barna?