Og med denne vanen kom kommentarene. Gulvet på kjøkkenet var visst aldri vasket godt nok, sofaputene lå feil, og suppen hadde enten for mye salt eller for lite.

For en måneds tid siden begynte hentydningene. Først kom de pakket inn i uskyldige bemerkninger: «Kari har nøkkel til sønnens leilighet, det er jo så praktisk.» Deretter ble tonen mer pågående: «Hva om det skjer noe? Hvordan skal jeg komme meg inn da?» Til slutt sa hun det rett ut: «Andreas, det er respektløst å la din egen mor stå utenfor døren.»

— Andreas sover ennå, sa Anna og satte vesken fra seg på kjøkkenbordet. — Kanskje du kunne ringe neste gang, før du kommer?

Inger dro en kjele opp av posen med et fornærmet snøft.

— Skal en mor ringe og be om tillatelse? Hør på deg selv. Marit i tredje oppgang har sin egen nøkkel til datterens hjem. Hun går inn, rydder litt, setter igjen middag.

— Men vi har ikke bedt deg om å vaske her, sa Anna forsiktig.

— Kanskje dere burde det, svarte svigermoren og lot blikket gli kritisk over vinduskarmen. — Har du noen gang prøvd å tørke støv der?

I døråpningen til kjøkkenet dukket Andreas opp, søvnrufsete og forvirret.

— Mamma? Hva gjør du her så tidlig?

— Endelig! Inger lyste opp. — Jeg har tatt med ordentlig suppe til deg, akkurat slik du liker den.

Andreas la armene rundt moren, men sendte samtidig Anna et beklagende blikk.

— Takk, mamma. Men du kunne faktisk ha ringt først.

— Du også? Inger stivnet av såret stolthet. — Er det virkelig så vanskelig å få laget en ekstra nøkkel til moren din? Jeg kommer da ikke hver dag. Av og til kunne jeg bare sittet her litt mens dere var ute, vannet plantene, sett til leiligheten.

Da kjente Anna at noe røk inni henne. Den grensen hun så lenge hadde forsøkt å trekke opp, ble igjen visket ut som en strek i sand. Andreas sto der, like ubesluttsom som alltid, ute av stand til å sette et endelig punktum. «Mamma, hvorfor nå», «vi tar det senere», «ikke begynn med dette så tidlig». Verken ja eller nei, bare enda en utsettelse.

Akkurat da forsto Anna at dersom hun ikke stoppet det nå, kom disse grenseløse innblandingene aldri til å ta slutt.

Uken etter inviterte de til familiemiddag. Anna laget Ingers favorittsalat og en eplekake hun visste svigermoren likte. Samtalen gled lett rundt bordet en stund, helt til Inger igjen berørte det emnet alle visste lå og ventet.

— Jeg ville bare si fra, begynte hun og tørket munnen med servietten, — at jeg skal til legen neste uke, så onsdag kan jeg ikke komme innom som jeg pleier.

— Det går helt fint, mamma, svarte Andreas.

— Hadde jeg hatt nøkkel, kunne jeg jo bare satt kaken på kjøkkenet før jeg dro til timen min.

Stillheten la seg over bordet. Andreas senket blikket mot tallerkenen, tydelig i håp om at Anna, slik hun pleide, skulle dreie samtalen over på noe annet. Men denne gangen gjorde hun ikke det.

— Inger, sa Anna rolig, — vi har snakket om dette flere ganger allerede. Vi har ingen planer om å gi noen nøkkel til leiligheten vår.

— Leiligheten er vårt hjem, fortsatte Anna. — Det er stedet der vi skal kunne være i fred.