Erik forsøkte å besøke moren sin så ofte han kunne. Han hjalp henne med alt hun mente krevde en mann i huset: reparere et skap, henge opp et bilde, skifte en lyspære eller ordne småting som hadde gått i stykker.

Han respekterte og elsket henne, og jeg skjønte godt hvilken plass hun hadde i hjertet hans. I mange spørsmål ba han Anne om råd, og han tok stadig hensyn til meningene hennes. Det gjorde meg ofte frustrert, og jeg klarte ikke alltid å tie stille om det. Når jeg protesterte, svarte Erik at han ikke ville såre moren sin. Det var lettere, sa han, å gi etter for ønskene hennes.

I tillegg hadde svigermoren min en hytte. Hver eneste varme årstid ble derfor ikke brukt til rolige turer og hvile sammen med Erik, slik jeg hadde drømt om. I stedet ble jeg sittende igjen i den klamme byleiligheten, mens mannen min dro ut i hagen.

Der ute arbeidet han fra morgen til kveld. Han ba meg riktignok bli med flere ganger, men etter noen få turer til hytta satte jeg foten ned og nektet bestemt. Svigermoren min forvandlet seg der ute til en liten husdiktator: hun kommanderte, knurret og fant feil ved absolutt alt. Til slutt kom jeg frem til at jeg hadde det langt fredeligere hjemme, og dermed sluttet jeg å bli med. Anne inviterte jeg heller ikke akkurat med glede hjem til oss.

I det siste hadde følelsen av å komme i annen rekke i Eriks liv bare blitt sterkere. Båndet mellom ham og moren hadde ikke løsnet det minste etter at vi giftet oss. Tvert imot virket det som om Anne med vilje prøvde å se hvor langt tålmodigheten min kunne strekkes. Hver helg fant hun på en ny grunn til å ringe sønnen sin og lesse enda en oppgave over på ham.

– Jeg trenger at Erik kommer innom og kjøper med seg melon, tomater og paprika. Jeg skal lage letsjo, kunngjorde hun en dag.

– Letsjo med melon? Det var en spennende oppskrift, klarte jeg ikke å la være å si, med en god porsjon sarkasme.

– Ikke vær så smart. Letsjo lager man av tomater og paprika. Melonen vil jeg spise mens den ennå er i sesong. Mener du virkelig at jeg skal slepe alt dette selv? Fruktene er jo enorme nå.

Selvsagt var det også Erik som måtte betale for varene. At hun skulle gi ham pengene tilbake, ble aldri nevnt med ett ord. Og dette skjedde enda hun utmerket godt visste at vi sparte til bil.

Bilen var en drøm vi hadde sammen. Vi hadde bestemt oss for å vente med å kjøpe egen bolig på lån. En bil ville ikke bare gjøre arbeidsreisen kortere, den ville også gi oss muligheten til å komme oss ut i skogen, til vann og stille steder i sommerhalvåret, slik at vi faktisk kunne nyte naturen.

Uten egen transport var alt tungvint. Skulle vi til steder som lå litt avsides, måtte vi enten betale dyrt for taxi eller bruke kollektivtransport, noe som både tok lang tid og var upraktisk. Med vår egen bil kunne vi vært frie. Vi kunne kjørt dit vi ville, hvilt oss, laget litt grillmat og reist hjem igjen når det passet oss.

Dessuten brukte Erik nesten to timer til jobben med buss og tog. Han måtte stå opp allerede klokken fire om morgenen, fordi bussene gikk nøyaktig etter rute, og bommet han på én avgang, falt hele dagen sammen. Hadde vi hatt bil, kunne mannen min sovet minst to timer lenger. For oss var den derfor ikke noe luksusleketøy, men nærmest en redning i hverdagen. I tolv måneder hadde vi lagt penger til side hver eneste måned for å komme nærmere kjøpet vi hadde ønsket oss så lenge.