Hun satte seg ved bordet igjen og åpnet lokket. Lyset fra skjermen falt over det rolige, ugjennomtrengelige ansiktet hennes. Erik sto og så på henne uten å forstå hva som foregikk. Den stille, nesten kontoraktige konsentrasjonen hennes gjorde ham usikker. Den tok våpenet ut av hendene på ham.

Anna snudde skjermen mot ham. Et Excel-ark lå åpent. Det var sirlig, nøkternt og brutalt systematisert, som et regnskapsbilag. Øverst sto tittelen: «Budsjett for familiehjelp. Eriks familie.» Under lå kolonnene: «Dato», «Mottaker», «Type hjelp», «Økonomisk verdi».

— Se, sa hun. Stemmen var jevn og kjølig, som blankt stål.

Blikket hans begynte å gli nedover radene. «12.01.2023. Svigermor. Jubileumsgave, kaffeservise. 1 500 kr.» «04.03.2023. Eriks søster. Hjelp ved flytting, pakking, 6 timer. 300 kr, 50 kr/time.» «15.05.2023. Svigermor. Kjøp og transport av planter til hytta. 870 kr.» «Juni 2023. Svigermor. Luking og vanning, 16 timer. 800 kr.» «21.08.2023. Svigerfar. Følge til sykehuset og ventetid, 4 timer. 200 kr.» «05.11.2023. Svigermor. Morsdagsgave, ny telefon. 2 200 kr.»

Listen var lang. Den dekket hele det siste året. Penger, gaver, bortkastede helger, timer tatt fra hennes egen hvile — alt var gjort om til kjølige, men helt berettigede tall. Erik sa ingenting. Han stirret på skjermen, og sinnet hans begynte langsomt å stivne til forbløffelse. Dette var ikke bare en smålig oversikt over gamle fornærmelser. Det var en detaljert, nådeløs revisjon av familiens verdier, og resultatet var knusende.

Med ett klikk byttet Anna til et annet ark. Den nye overskriften lød: «Budsjett for familiehjelp. Annas familie.» Under fantes bare én eneste linje. «12.09.2023. Annas far. Forespørsel om hjelp til å frakte kjøleskap. Avslått, Erik var opptatt.» I kolonnen for «Økonomisk verdi» sto en stor, stygg null.

Anna løftet blikket mot ham. Det var verken raseri eller såret stolthet i øynene hennes. Bare den iskalde konstateringen av fakta.

— Samlet sett, sa hun, — utgjorde hjelpen til din familie det siste året, regnet i penger og i min tid, 18 245 kroner.

Tallet ble hengende i kjøkkenluften som en dom.

18 245 kroner. Det var så presist, så absurd i sin regnskapsmessige pedanteri, at Erik et øyeblikk ikke fant ord. Det brennende raseriet hans slo mot en vegg av iskald beregning og ble kvalt.

Han så fra skjermen til Annas urørlige ansikt og tilbake igjen. Én tanke runget fortvilet i ham: Dette måtte være en ondskapsfull, utspekulert spøk.

— Du … du gjør narr av meg nå? presset han omsider frem. Stemmen hans bar både sinne og forvirring. — Har du virkelig sittet og regnet på dette hele tiden? Har du ført opp hver eneste tomat moren min har gitt oss i det lille regnearket ditt? Hva er vi egentlig, en familie eller et aksjeselskap? Er du kona mi, eller er du økonomidirektøren min?

Han gikk til angrep for å vinne kontrollen tilbake. Han forsøkte å skyve oppmerksomheten bort fra de ugjendrivelige tallene og over på det han ville kalle hennes «unormale» oppførsel. Igjen begynte han å vandre frem og tilbake på kjøkkenet, veivende med hendene, mens stemmen hans steg og fikk klangen av rettferdig indignasjon.