– Du burde ikke ha ventet. Jeg er sliten og orker ikke prate. Du sa det jo selv: Jeg blir igjen på jobben, jeg er ikke ute og morer meg.

Men stemmen hans skalv, og nettopp den lille skjelvingen avslørte mer enn ordene hans. Hva betydde den? Anna kjente en bitter klump snøre seg sammen i halsen, men hun rettet ryggen og lot et nytt smil gli over ansiktet.

– Da spiser vi bare sammen. Vi trenger ikke å snakke. Men hvis det finnes noe du burde fortelle meg, er det bedre at du sier det nå. Kanskje det fremdeles er mulig å reparere noe før alt går helt under.

Erik svarte ikke på det hun sa, som om ordene hennes ikke var ment for ham.

Anna valgte å la stillheten bli liggende. Han oppførte seg som om han ikke hadde hørt henne, og hun bestemte seg for at hun ikke skulle presse ham opp i et hjørne akkurat den kvelden. Ikke ennå. Først ville hun se hva han kom til å gjøre.

Middagen gikk forbi i en tung, nesten kvelende taushet. Av og til sendte Erik henne et raskt, urolig blikk, men hver gang hun møtte øynene hans, så han straks bort og lot som om hun ikke fantes. Morgenen etter dro han på jobb tidligere enn vanlig. Det virket som om han ville slippe å være alene med henne, som om han fryktet at hun skulle stille spørsmål han ikke lenger kunne vri seg unna.

Da helgen nærmet seg, sa Erik at han skulle på fisketur med noen venner. Han nevnte det i god tid, som om det var den mest naturlige saken i verden. Men Anna fikk snart vite at ingen av vennene hans hadde planer om noen tur. Svaret lå dermed rett foran henne. Likevel hadde hun ingen planer om å trekke seg stille tilbake og la ham vinne uten motstand. Hun ventet. På et tegn, en innrømmelse, et valg fra hans side. Hva som helst.

Samme kveld kom Erik hjem i opprevet tilstand. Det hang en svak lukt av alkohol rundt ham. Anna satt allerede og ventet, nesten som om hun hadde visst at dommen ville falle nettopp da.

– Jeg orker ikke mer av dette, sa han hest. – Jeg er lei av å snike meg rundt og føle at jeg ikke engang kan komme hjem til min egen leilighet uten å være redd. Du gjør det ikke lettere heller. Du ser på meg hele tiden som om du venter på at jeg skal tilstå. Så vi må gå fra hverandre. Jeg gjorde en feil da jeg giftet meg med deg.

Han trakk pusten, men stoppet ikke.

– Jeg burde ha tenkt klart den gangen. Men du fortryllet meg, og nå har jeg forstått at du ikke er kvinnen jeg vil dele livet mitt med.

Ordene virket underlig kjente. Det var nesten nøyaktig det svigermoren hennes hadde advart henne mot. Inger hadde mer enn én gang bedt Anna om ikke å bære nag hvis dette en dag skjedde, for Anna hadde selv valgt å ta risikoen. Nå kom de samme setningene fra Eriks munn.

– Jeg har møtt en annen, fortsatte han. – Pakk tingene dine og flytt ut av leiligheten min. Jeg vil leve som et normalt menneske, ikke finne på unnskyldninger hele tiden. Du har sikkert allerede skjønt alt, siden du plutselig begynte å stille de «riktige» spørsmålene.

Erik kremtet og løftet blikket mot henne. I øynene hans lå det et glimt av skyldfølelse, men det var ikke sterkt nok til å stoppe ham. Noe kjempet i ham, det var tydelig, men han gjorde alt han kunne for å overdøve den lille stemmen som fremdeles forsøkte å minne ham om samvittighet.