— Vekk ham, du, svarte Anna hånlig og bøyde seg igjen over fløyelsblomstene.

Inger marsjerte bestemt inn i huset. Mindre enn et minutt senere kom hun stormende ut igjen, blek av forbauselse.

— Hvor er sønnen min? Driver du gjøn med meg? Hvorfor sa du ikke at han ikke var hjemme? Har han blitt kalt inn på jobb? På en lørdag? Hva er dette for noe!

— Ja, svarte Anna uten å løfte blikket.

— Hva mener du med ja? Snakker du til meg eller ikke? freste Inger.

— Ja, sier jeg. Det er virkelig både merkelig og upassende. Der har du helt rett.

— Hvor er sønnen min? Har du tenkt å fortelle meg det? presset den høylytte gjesten på og hevet stemmen.

— Jeg vet ikke. Og jeg bryr meg ikke.

— Hvordan kan du ikke vite det? Er du kona hans eller er du ikke?

— Nei. Det er jeg ikke lenger. Var det noe mer? Anna så opp på svigermoren nedenfra.

— Jaha.

— Nå er det altså slik det er! utbrøt Inger. — Du finner på hva som helst bare for å slippe å gi meg pengene Erik lovet!

Anna trakk pusten tungt, men stemmen hennes forble kald.

— Inger, gå hjem. Jeg har verken tid eller krefter til dette. Hvis De ikke har annet å komme med enn krav, så sier vi farvel. Eller vet De hva? La oss heller si farvel for godt.

— Anna! — For første gang hørtes Inger mer forvirret enn sint ut. — Hva er det som foregår her? Har du og Erik kranglet?

— Nei. Han dro bare. Pakket sakene sine, satte seg i bilen og kjørte.

— Dro? Hva mener du med dro? Hvor i all verden skulle han dra? Hva er det du står og sier?

— Han sa ikke stort. Bare forsvant. Hvor han er? Jeg har mine mistanker. Antakelig hos en annen kvinne. Han sa at huset og alt annet kunne vi dele når skilsmissen var gjennomført.

— Og det var alt? Ikke noe mer? Nei, Anna, dette henger jo ikke på greip! Det må da ha skjedd noe. Jeg trodde dere hadde det bra. Dere skrek ikke til hverandre, dere sloss ikke, dere var glade i hverandre …

Inger stirret på henne, rådvill og nesten forskremt, som om ordene ikke ville feste seg.

— Jeg ringer ham, — sa hun plutselig, med ny energi. — Jeg skal finne ut av dette.

Hun fisket opp den gamle, slitte mobilen fra den velbrukte vesken sin og tastet inn sønnens nummer med stive fingre.

— Han tar den ikke. Da sender jeg melding. Når han våkner eller ser den, får han ringe meg med én gang.

I et par minutter satt hun stille og fulgte med på hvordan Anna, uten å si et ord, fortsatte å stelle med blomstene. Til slutt klarte hun ikke tie lenger.

— Anna, dette kan du da ikke mene alvorlig. Det skjønner du vel? Jeg er sikker på at Erik bare ville sette deg på prøve. Han har fått noe for seg, sånn menn av og til gjør. Kanskje du har såret ham? Ikke med vilje, kanskje, men likevel. Og så ville han gi deg en lærepenge. Vise at han også kan sette hardt mot hardt. Du vet jo hvor lett han tar seg nær av ting.

— Sette meg på prøve? — Anna så opp, uten et spor av smil. — Jeg har ikke såret ham, Inger. Ikke så vidt jeg vet. Men han såret meg. Ganske grundig. Han sa at han ikke elsket meg. At han aldri hadde gjort det.

— Tull og tøys! Han lyver! Selvfølgelig lyver han! Det der sa han i sinne, det er helt åpenbart. I klar og rolig tilstand ville han aldri fått seg til å si noe slikt. Alle vet at han er glad i deg. Og i barna. Mine kjære barnebarn.