— Jo, det gjorde jeg, svarte jeg rolig mens jeg la lokket tilbake på esken. — Jeg tok hensyn til meg selv. For første gang på veldig lenge. Og vet du hva? Det føltes faktisk godt.

Jeg løftet pelsen opp og gikk inn på soverommet. Per fulgte ikke etter. Ute fra stuen hørte jeg et hardt smell, som om noe ble kastet mot veggen, og så den kvalte, maktesløse knurringen hans. Jeg hengte pelsen inn i skapet, satte meg tungt ned på sengekanten og merket plutselig at jeg verken var glad eller tilfreds. Det eneste jeg kjente, var en enorm tretthet som fylte hele kroppen.

Det hadde ikke skjedd over natten. Det første året av ekteskapet vårt hadde nesten vært lykkelig. Vi leide en liten leilighet, jobbet begge to og laget planer for fremtiden. Den gangen var Per annerledes — varm, munter, oppmerksom. Men etter at faren hans forlot familien og Anne ble sittende igjen alene, begynte alt å gli i en annen retning. Først kom de hyppige besøkene. Deretter telefonene, for den minste bagatell. Til slutt ble hennes mening viktigere enn alt annet i vårt liv.

Jeg husker den gangen jeg kjøpte nye gardiner. Anne likte dem ikke.

— De ser billige ut, sa hun og rynket på nesen. — Fargen er dessuten altfor kald. Det er ikke akkurat lunt hos dere fra før heller.

Per ba meg levere dem tilbake og finne «noe mer ordentlig». Med andre ord: noe moren hans ville ha valgt.

Jeg husker også dagen jeg fikk en forfremmelse og foreslo at vi skulle gå ut og spise for å feire.

— Hvorfor kaste bort penger på slikt tull? sa Anne. — Kjøp heller en ny TV til meg. Den gamle har begynt å fuske.

Vi kjøpte TV-en. Forfremmelsen min markerte jeg alene ved kjøkkenbordet, med en kopp te.

Lønnen min ble bedre, men livet vårt ble mer og mer nøysomt. For «mamma trenger det», «søsteren min må få hjelp», «det trengs penger til hytta». Deres hytte. Stedet jeg aldri ble invitert til, fordi «du jobber jo uansett så mye, du har ikke tid».

Jeg lukket øynene. Bilder fra årene som hadde gått, raste gjennom hodet mitt. Moren hans, som satt i lenestolen min og delte ut ordre som om hun eide hjemmet vårt. Søsteren hans, som tok kosmetikken min uten å spørre. Per, med tomt blikk, mens han sa: «Mamma har rett. Hør på mamma.»

Jeg reiste meg, gikk bort til speilet og så på kvinnen som sto der. Trøtte øyne. En enkel morgenkåpe. Et ansikt jeg nesten ikke kjente igjen. Jenta som en gang hadde drømt om kjærlighet og familie, var blitt borte et sted på veien. I hennes sted sto en praktisk, taus skygge som ikke krevde noe.

Neste morgen lot Per som om ingenting hadde hendt. Han drakk kaffen sin i stillhet og stirret ned i mobilen. Jeg sa heller ingenting. Men denne tausheten var ikke som før. Den lå tungt i rommet, spent og nesten ringende.

En time senere kimte det på døren. Jeg gikk ut i gangen og åpnet. På terskelen sto Anne.

Ansiktet hennes var blekt, nesten stivt av indignasjon.

— God dag, sa hun kort, og trådte rett inn uten å vente på at jeg skulle be henne komme inn. — Hvor er den?

— Hvem da? spurte jeg, enda jeg visste utmerket godt hva hun mente.