Reglene kom snikende, én etter én, nesten som om noen flyttet rundt på møblene mens alle sov.

Først fikk Lars beskjed om å slutte å løpe i gangen.

— Den ungen tramper jo som en hest, sa Inger under middagen, uten å se direkte på noen.

Erik vendte blikket mot sønnen.

— Lars, kan du være litt roligere? Det er slitsomt for bestemor.

Anna tidde. Senere ble tegnefilmer uten hodetelefoner forbudt, fordi lyden fra TV-en «skar i nervene». Deretter måtte han slutte å ringe venner på høyttaler. Til slutt var det vennene selv som ble problemet. Inger mente fremmede barn bare dro med seg rot og uro inn i hjemmet. Lek fikk bare foregå på rommet hans, og helst ikke etter klokken sju om kvelden. Selv latter, dersom den ble for høy og fri, lokket frem et misfornøyd blikk fra stuen.

— Mor trenger fred, pleide Erik å si hver gang Anna forsøkte å protestere. — Prøv å forstå henne. Hun er ikke ung lenger.

Anna prøvde. Igjen og igjen.

Hun gjentok for seg selv at alt dette bare var midlertidig. At svigermoren sikkert var sliten. At Erik bare ville unngå bråk. Men for hver uke som gikk, ble Lars stillere. Han stormet ikke lenger inn på soverommet om morgenen. Han lot ikke byggeklossene ligge igjen på stuebordet. Oftere og oftere ble han sittende på rommet sitt med nettbrettet eller en bok, som om han ikke helt våget å komme ut uten grunn.

En kveld stakk Anna hodet inn til ham. Lars lå på sengen og stirret opp i taket.

— Hvorfor sover du ikke? spurte hun lavt.

Han svarte ikke med det samme. Så snudde han hodet mot henne.

— Mamma … er jeg i veien for dere?

Anna satte seg ned på sengekanten og trakk ham inntil seg, hardere enn hun hadde tenkt. Hun fant ingen ord. Lars spurte heller ikke om mer.

Søndagen etter kom de hjem fra en tur alle fire — Anna, Erik, Lars og Inger. Ute hadde det vært fint. Den lave høstsolen skinte, Lars sparket i løvet på fortauet og lo slik han pleide før. Anna hadde sett på ham og tenkt at det var akkurat sånn det skulle være.

Vel inne gikk hun rett i gang med middagen. Lars svinset rundt henne på kjøkkenet, satte tallerkener på bordet og spurte om han kunne legge brødet i kurven.

– Ja, selvfølgelig, svarte Anna og strøk ham lett over håret.

Bordet ble penere enn hun først hadde sett for seg. Hun hentet til og med fram et par små lys i glassholdere og satte dem midt på duken. Hun ønsket så inderlig at denne kvelden skulle kjennes lun, rolig og nesten vanlig.

Inger kom inn i stuen og sank tungt ned i lenestolen.

– Jeg er helt utslitt, sa hun med et langt, demonstrativt sukk. – Lars, du trenger vel ikke bråke slik med tallerkenene.

Gutten stivnet. Den siste tallerkenen satte han forsiktig fra seg, nesten lydløst, før han trakk seg et skritt tilbake.

Erik snudde seg mot Anna.

– Ta ham med ut på kjøkkenet, sa han. – La ham spise der. Vi vil gjerne ha en fredelig middag.

Stillheten falt over rommet med én gang. Lars sa ingenting imot. Han tok bare sin egen tallerken mellom hendene og begynte langsomt å gå mot kjøkkenet, som om dette var noe helt naturlig.

Anna ble stående og se etter ham. Den lille ryggen. Skuldrene som hadde sunket ned. Tallerkenen han bar så varsomt.