– Vi kjøpte det. Mens vi var gift. Og jeg har dokumentene.

– Hvilke dokumenter? Hva snakker du om?

– De som lå i kommoden. Under hanskene. Du åpnet aldri den skuffen.

En ny pause. Denne gangen hørte jeg pusten hans. Tung, presset ut mellom sammenbitte tenner.

– Inger, ikke gjør noe dumt nå. Kom hjem, så skal vi…

– Erik. Du sa selv at jeg skulle komme meg ut. Jeg gjorde bare som du ba om.

Jeg avsluttet samtalen og la telefonen tilbake i lommen. Det var varmt ute. Juni. Torsdag. Midt på dagen. Folk passerte med handleposer, noen snakket i telefonen, en buss bremset ved lyskrysset. En helt vanlig dag. Jeg glattet jakkeermet med den gamle, innlærte bevegelsen fra håndleddet og opp mot albuen, og gikk mot holdeplassen.

Rettssaken kom opp to måneder senere. Salen var liten, i tredje etasje i tinghuset. Stoler sto på rekke, dommerbordet var plassert foran, og riksvåpenet hang på veggen. Astrid satt ved siden av meg med mappen åpen. Fargede lapper stakk ut i vifteform mellom arkene. Hun førte saken nøkternt og presist. Hvert dokument hadde nummer, hver sum var markert.

Fire vitner forklarte seg: Lars, kona hans Anna, Per og kona hans Kari. Alle bekreftet at Erik hadde skreket til meg mens de var til stede, og at han hadde jaget meg ut av hjemmet. Lars sa lite. Han svarte kort og holdt blikket mot gulvet. Anna fortalte mer. Hun beskrev hvordan jeg tok av meg forkleet, hvordan jeg lukket døren stille bak meg, og hvordan ingen av de seks som satt igjen ved bordet, reiste seg for å stoppe meg. Per la til at han hadde sett samme oppførsel hos Erik tidligere også, både på fisketur og i telefonsamtaler.

Erik møtte opp med advokat og et ansikt som var rødt helt opp til hårfestet. Under rettsmøtet snakket han høyt, avbrøt andre og slo håndflaten i bordplaten. Dommeren måtte irettesette ham to ganger. Advokaten hans forsøkte å fremstille det som om jeg selv hadde provosert frem konflikten. Provokasjonen var altså øl som ikke var kald nok. Dommeren hørte på uten å forandre mine, og gikk deretter videre til kontoutskriftene.

Hundre og femti tusen kroner på jaktutstyr og turer i løpet av tre år. Fire–fem tusen kroner i måneden brukt på seg selv. Strøm, fellesutgifter, mat og alt som hørte hverdagen til, ble betalt fra min lønn. Astrid la tallene frem måned for måned: hans private forbruk ved siden av mine utgifter til hjemmet. Januar: han kjøpte et nytt gevær til åtte tusen kroner, jeg betalte tolv hundre i faste utgifter. Mars: han betalte medlemsavgift i jaktklubben, jeg kjøpte vinterdekk til bilen hans for mine egne penger. Mai: fiskestenger, sneller og en tur til Trondheim med kamerater; jeg betalte reparasjon av blandebatteriet og kjøpte tre sekker poteter til vinteren. Tolv måneder. Trettiseks måneder. Det samme mønsteret, igjen og igjen.

Dommeren satt lenge og så på oversikten.

Avgjørelsen ble klar: leiligheten tilfalt meg. Andelen i hytta tilfalt meg. Bilen skulle Erik beholde. Han forlot rettssalen uten å si et ord. For første gang på ti år gikk han ut i taushet. Vennene hans, de fire som hadde forklart seg, sto i gangen utenfor. Han passerte dem uten å snu hodet.