Anna kjente blodet stige i ansiktet. Ja, foreldrene til Erik hadde faktisk bidratt økonomisk da de pusset opp. Hun hadde vært takknemlig for det. Men aldri hadde hun forestilt seg at takknemligheten en dag skulle kreves tilbake på denne måten.

– Erik, vi må snakke sammen alene, sa hun og reiste seg fra bordet.

– Det er ingenting å skjule for foreldrene mine, svarte han kontant. – De er familien min.

– De er min familie også, sa Anna lavt, mens en klump satte seg fast i halsen. – Vær så snill. La oss gå inn i stuen.

Motvillig fulgte Erik etter henne. Så snart døren var lukket bak dem, snudde Anna seg mot ham.

– Hva er det du driver med? Hva slags ultimatum er dette? Skilsmisse? Mener du alvorlig at foreldrene dine bare skal flytte inn i toromsleiligheten vår?

– Hvorfor ikke? Erik la armene i kors. – De er foreldrene mine. De trenger hjelp. Vil du virkelig at jeg skal svikte dem?

– Jeg vil ikke at du skal svikte dem, sa Anna og anstrengte seg for å holde stemmen rolig. – Men det finnes andre løsninger. Vi kan finne en måte å hjelpe dem på uten at alle fire må bo oppå hverandre her.

– Vi kan leie noe til dem, foreslo Anna. – Eller i det minste hjelpe dem med å finne et rimeligere sted å bo.

– Med hvilke penger, Anna? Erik trakk på munnen i et bittert smil. – Vi er akkurat ferdige med oppussingen. Vi har billånet å betale på. Vi klarer ikke å dekke husleie for to hjem samtidig.

– Men fire voksne mennesker i en toromsleilighet … Anna ristet langsomt på hodet. – Erik, det er galskap. Vi er voksne. Vi har vårt eget liv, våre egne rutiner, vår egen måte å være på.

– Du har bare aldri likt foreldrene mine, sa Erik og snudde seg mot vinduet. – Det har alltid vært sånn.

– Det stemmer ikke, protesterte Anna, selv om hun innerst inne visste at han hadde et snev av rett. Forholdet til svigermoren hadde aldri vært varmt. Inger hadde nesten fra første stund gjort det tydelig at hun ikke syntes Anna var god nok for sønnen hennes. Hun var for enkel, for direkte, ikke huslig nok … Listen over innvendinger virket uten ende.

– Hadde det vært dine foreldre, ville du ikke nølt et sekund, fortsatte Erik.

– Mine foreldre ville aldri ha satt oss i en slik situasjon, svarte Anna lavt. – De ville ikke solgt leiligheten sin for å redde en upålitelig slektning uten engang å snakke med oss først.

– Du skjønner det ikke. Erik ristet på hodet. – For deg er familie bare du og jeg. For meg er foreldrene mine også familie. Slektningene mine også.

Anna gikk bort til ham og la hånden forsiktig på skulderen hans.

– Jeg forstår at du vil hjelpe dem. Det gjør jeg virkelig. Men da må vi finne en løsning sammen, ikke presse hverandre opp i et hjørne med ultimatum.

– Det finnes bare én løsning, sa Erik og vred seg unna hånden hennes. – Foreldrene mine skal bo hos oss. I hvert fall en stund. Så får vi se etter hvert.

– «En stund»? Hvor lenge er det? spurte Anna. – En uke? En måned? Et år?

– Jeg vet ikke, svarte han ærlig. – Så lenge det trengs.

Anna lukket øynene et øyeblikk og forsøkte å samle tankene. Hun elsket mannen sin. De hadde vært sammen i åtte år og hadde kommet seg gjennom mer enn én vanskelig periode. Men tanken på å bo under samme tak som svigermoren, en kvinne som ved enhver anledning lot henne føle at en svigerdatter alltid ville stå litt utenfor familien, virket nesten uutholdelig.