«Boligkomplekset Fontenen, Sjøgata 14, leilighet 84. Klokken sju om kvelden. Han kommer rett til meg etter jobb.»

Låsen klikket ute i gangen. Ytterdøren slo igjen, og like etter hørtes det dumpet fra en ryggsekk som ble slengt på gulvet. Lars var kommet hjem fra jobb.

Fra barnerommet stormet elleve år gamle Martin og åtte år gamle Sofie ut.

— Pappa er hjemme! ropte Sofie og kastet seg rundt halsen på ham.

Ingrid kom ut fra kjøkkenet. Mannen hennes sto og tok av seg skoene uten å bruke hendene, ved å tråkke på hælkappene. En helt vanlig kveld. En helt vanlig ektemann. Litt sliten, med lett skjeggstubb og den velkjente lukten av T-bane og sigaretter.

— Jeg er helt kjørt, sukket Lars og kysset Ingrid på kinnet. Leppene hans var tørre og kalde. — Det er fullstendig kaos på jobben, sjefen går av skaftet igjen. Hva blir det til middag?

— Pasta med kjøttdeig og salat, svarte Ingrid med jevn stemme. — Gå og vask hendene.

De satte seg ved bordet. Lars spiste fort, nesten glupsk, og fylte munnen med pasta mens han tok grønnsaker fra salaten innimellom. Ingrid pirket i sin egen tallerken med gaffelen og så på hvordan han tygget. Hvordan kjevene hans beveget seg, hvordan han rynket pannen mens han bladde i noe på telefonen. Hvordan kunne han ha ligget med en annen kvinne i et helt år og likevel komme hit, spise middagen hennes og kysse barna god natt?

— Du, Sofie ble stoppet av vakten på skolen i dag, sa Ingrid til slutt, mest for å bryte den tette stillheten ved bordet. — De har satt opp nye adgangsporter, og kortet hennes virket ikke. Jeg måtte innom rektor og ordne opp.

— Mhm, mumlet Lars med munnen full. — For et styr. Å, forresten, Ingrid, jeg glemte å si det. På fredag skal vi på jobbtur. Teambuilding og hele pakka. Sjefen har bestemt at alle må være med. Så jeg drar rett fra kontoret til et kurssted utenfor byen. Er hjemme igjen lørdag rundt lunsj.

Han sa det lett, nesten likegyldig, uten å løfte blikket fra mobilskjermen. Ikke et trekk i ansiktet røpet uro. Ikke den minste nøling.

— Teambuilding? gjentok Ingrid stille. — Skjønner. Pakker du selv, eller vil du at jeg skal legge frem det du trenger?

— Det er jo nesten ingenting å pakke, sa han og gjorde en avfeiende bevegelse med hånden. — Sleng en ren skjorte, undertøy og toalettsaker i sekken. Det blir sikkert mest drikking uansett.

Ingrid svarte ikke. Hun reiste seg bare, stablet de skitne tallerkenene og bar dem bort til vasken. Vannet begynte å renne, og svampen gled over porselenet i de samme vante bevegelsene som alltid. Hverdagslig, mekanisk, nesten banal husarbeidslyd. Før hadde slike rutiner irritert henne. Nå ga de henne en merkelig form for fast grunn under føttene. Så lenge hendene gjorde noe nyttig, kunne hodet arbeide kaldt, nøyaktig og uten panikk.

Torsdag morgen, etter at barna var sendt av gårde til skolen, tok Ingrid fatt på bestillingen.

Red velvet. Hun siktet melet med rolige, presise bevegelser og blandet det med kakao og bakepulver. I bollen til kjøkkenmaskinen ble smør og sukker pisket luftig. Den jevne duren fra motoren fylte kjøkkenet og la seg som et lokk over tankene hennes. Hun tilsatte eggene, ett etter ett, og helte deretter kefir med oppløst rød konditorfarge i en tynn stråle ned i røren. Deigen fikk en mørk, dyp farge, nesten som ferskt blod.