Det var ikke hennes eiendeler hun skulle pakke.

Det var hans.

Gensere, skjorter, bukser og jeans ble revet ut av skapet og kastet ned i koffertene uten et snev av omsorg. De dyre poloskjortene hun hadde kjøpt til ham til bursdager og jul, havnet i samme haug som slitte sokker og undertøy. Fra badet hentet hun barbermaskinen, deo, tannbørsten, aftershaven og de små flaskene han alltid lot stå igjen på hennes side av vasken.

Spillkonsollen la hun i en egen pose. Det var omtrent det eneste større kjøpet Erik selv hadde betalt for de siste to årene. Ledninger, håndkontroller og spilldisker fulgte etter.

Bevegelsene hennes var rolige og presise. Hun arbeidet som om hun ryddet et rom etter en uønsket gjest. Som om hun mekanisk sorterte bort avfall fra sitt eget liv.

Da koffertene var fulle, måtte hun sette kneet på lokket for å få glidelåsene igjen. De var tunge. Hun dro dem ut i entreen, åpnet ytterdøren og slepte dem videre ut på reposet. Der ble de stående, rett utenfor terskelen. Posen med spillkonsollen havnet ved siden av, sammen med et par høstsko han hadde latt stå nederst i garderoben.

Så gikk hun tilbake til soverommet.

I nattbordskuffen lå det hun lette etter. Under en bunke glansede magasiner lå mappen med dokumenter. Vigselsattesten. Lånepapirer. Kontrakter. Kvitteringer. Skriftlige bekreftelser. Hun tok ut attesten og ble stående et øyeblikk med det tykke papiret mellom fingrene.

For fem år siden hadde hun grått av lykke da de sto foran vigselsmannen, tett inntil Erik, sikker på at livet hennes endelig hadde funnet formen sin. Nå betraktet hun det samme dokumentet som om det var et løslatelsesbrev fra et sted hun aldri frivillig ville tilbake til.

Hun la vigselsattesten på kommoden i gangen.

Ved siden av plasserte hun nøkkelknippet Erik hadde glemt på nattbordet tidligere samme morgen, da de stresset av gårde til hytta.

Anna gikk ut på reposet igjen og så på koffertene. Hele hans tilstedeværelse, redusert til to billige plastskall, en pose elektronikk og et par sko. Hun trakk pusten dypt, gikk inn igjen og lukket den tunge metalldøren bak seg.

Deretter tok hun sin egen nøkkel.

Hun satte den i låsen fra innsiden.

Vred om én gang. Så en gang til.

To fulle omdreininger.

Til slutt lot hun nøkkelen bli stående i låsen.

Den gamle, solide sikkerhetsdøren hadde en liten mekanisk særegenhet som de begge kjente til: sto det en nøkkel i låsen på innsiden, var det fysisk umulig å låse opp utenfra, selv med riktig nøkkel. Den andre nøkkelen kom rett og slett ikke inn i sporet.

Veien tilbake var stengt for Erik.

Ikke bare inn i leiligheten.

Inn i livet hennes også.

Ingen pause før siste akt

Anna gikk inn på det lyse kjøkkenet og satte på vannkokeren.

Fra overskapet tok hun ned favorittkruset sitt, det store keramikkruset med en liten sprekk i glasuren som hun aldri hadde klart å kaste. Hun målte opp løs te med timian, den som duftet av sommer, jord og ro.

Først da hun satte seg, merket hun hvor slitne beina var. Musklene verket svakt etter all bæringen og spenningen. Hun skjøv vinduet på gløtt og ble sittende ved kjøkkenbordet mens kveldsluften snek seg inn. Utenfor fortsatte byen som om ingenting hadde skjedd. Biler tutet et sted langt nede i gata. Barn lo i bakgården. Noen dro en søppeldunk over asfalten.