— Dere tar bussen, svarte Anna uten at stemmen beveget seg. — Tre kilometer til hovedveien langs grusveien. Bussen går annenhver time. Siste avgang er klokken åtte. Begynner dere å gå nå, rekker dere den.

Røde flekker bredte seg over ansiktet til Lars.

— Er du sjuk i hodet? brølte han og grep tak i kanten av den halvåpne ruten med de tykke fingrene sine. Han forsøkte å presse glasset ned med makt, mens motoren i vindusheisen protesterte med en anstrengt summing. — Tar du med deg maten også? Kaken din ligger jo fortsatt i bagasjerommet! Vi har ikke engang drukket kaffe! Kom deg ut, di hurpe!

— Tjenerskapet spiser etter herskapet, Lars, sa Anna, og hvert ord falt hardt og tydelig. — Men jeg er ikke tjenestepiken deres. Og jeg har ingen planer om å fø dere videre for mine penger.

Blikket hennes gled over på Erik, som kom løpende etter. Han stoppet ved bilen, tungpustet, med hendene støttet mot knærne. Svetten glitret i små perler over pannen hans.

— Anna… begynte han med den velkjente, sutrende offerstemmen sin. — Hva er det du driver med nå? Lars bare tullet! Han har drukket litt, han sa noe dumt uten å tenke seg om. Hvorfor må du lage en hel forestilling foran alle sammen? Du gjør oss til latter! Mor sitter der borte og holder seg for brystet!

— Jeg gjør dere til latter? Anna lo kort, uten varme. Et bittert drag vred munnen hennes. — Er det jeg som gjør det?

Hun så på mannen som ikke én eneste gang på fem år hadde reist seg for å forsvare henne. Mannen som hadde sendt deres felles penger videre til den voksne, frekke broren sin mens hun selv sto oppe netter igjennom og jobbet.

— Forresten, Erik, sa Anna, litt høyere nå, for å overdøve motorlyden og summingen fra slektningene som langsomt begynte å samle seg ved porten. — Du kan hilse broren din og si at han får begynne å skaffe penger på egen hånd. Overføringen på fem tusen kroner har jeg stoppet. Sponsingen er over. For godt.

— Hva?! gispet brødrene i kor.

Fargen forsvant fra ansiktet til Erik så brått at det så ut som om alt blodet ble sugd ut av ham.

— Anna, nei… hvisket han og kastet seg nærmere vinduet. — Det kan du ikke ha gjort… De kommer til å ta ham! Anna, ta telefonen, send pengene igjen! Jeg ber deg! Jeg tar opp lån i mitt navn på mandag!

Lars rygget et halvt skritt bort fra bilen. I de brautende øynene hans viste det seg for første gang den dagen noe ekte og dyrisk: frykt. Han hadde forstått at han nå sto alene med gjelden sin. Uten kredittkortet til brorens føyelige kone.

— Åpne døra, din jævel! Lars knyttet nevene og trakk armen bakover, klar til å slå inn ruten.

Anna trykket lydløst på knappen. Vinduet gled opp. Glasset klemte fingrene hans så hardt at han hylte, rev hånden til seg og spratt bakover mens han spyttet ut en strøm av grove forbannelser.

Hun flyttet girvelgeren over i «Drive».

Erik forsøkte å kaste seg foran panseret og veivet desperat med armene, men Anna tråkket bestemt på gassen. SUV-en svarte med et lavt, truende brøl. De brede dekkene rev løs en sky av støv, tørr jord og småstein som sprutet opp og la seg over brødrene fra topp til tå.