Hun skjøv stolen bakover og reiste seg.
— Hvor skal du? Erik blunket forvirret. En tynn stripe panikk hadde sneket seg inn i stemmen hans. Manuskriptet han kjente, var i ferd med å ryke. Den stille roen hennes skremte ham langt mer enn et raseriutbrudd ville gjort.
— Hun skal vel vaske urtene! lo Lars med munnen full. — La henne gå. Hun vet hvor hun hører hjemme.
Anna verdiget dem ikke et blikk. Hun snudde seg og gikk over den nedtråkkede gressflekken mot den lille hytta. Solen brant mot ryggen hennes. Femten par øyne fulgte henne, boret seg inn i nakken hennes, ventet på at hun skulle forsvinne inn og bryte sammen i en pute, slik hun tidligere hadde gjort når de hadde presset henne helt til kanten.
Men Anna gikk forbi den gamle trappen.
Hun fortsatte bort til det lille trebordet under epletreet, der alle hadde slengt fra seg tingene sine da de kom. Mellom billige skuldervesker, solbriller med ripete glass og tomme sigarettpakker lå skinnvesken hennes.
Hun åpnet den og hentet ut det tunge nøkkelknippet. Bilnøkkelen, med logoen på nøkkelringen, fanget sollyset i et kort glimt.
Så tok hun frem telefonen.
Låseskjermen lyste mot henne som om den hadde ventet. Ett strøk med fingeren. Bankappen åpnet seg. Statusen sto der fremdeles: «Overføring 5 000 kr. Venter på godkjenning. 14 minutter igjen.»
Anna stirret på den røde knappen der det sto «Avbryt».
I to år hadde hun hørt fortellingene om hvor vanskelig Lars hadde det. I to år hadde det blitt sukket, hintet, klaget og bedt uten å be direkte. Tommelen hennes senket seg stødig mot skjermen.
«Vil du avbryte transaksjonen?» spurte bankens algoritme uten et snev av menneskelighet.
«Ja», trykket Anna.
En grønn hake bekreftet valget. Pengene var tilbake på kontoen hennes på et øyeblikk. Eriks familie var nettopp blitt fem tusen kroner fattigere, og Lars hadde akkurat mistet løsningen på en ubetalt spillegjeld fra et kortlag, en gjeld som etter alt å dømme skulle kreves inn av folk som ikke pleide å spøke.
Hun låste telefonen og stakk den ned i lommen.
Bagasjerommet med illusjoner
Anna gikk bort til bilen sin og trykket på knappen på nøkkelringen. Den tunge bakluken løftet seg med en lav, behersket summing fra den elektriske motoren.
Inne i bagasjerommet, i store termobager, lå fortsatt nesten halvparten av maten som aldri hadde rukket å komme på bordet. Uåpnede pakker med dyr, lettsaltet ørret, akkurat den typen Erik var så glad i. To hele pølser med speket kvalitetskjøtt. Et stort stykke vellagret parmesan. Et titalls flasker håndverkslimonade.
Og viktigst av alt: kaken.
I en egen, høy termoboks sto en plettfri Red Velvet med kremostglasur og friske jordbær. Anna hadde bakt den halve natten, spesielt til denne sammenkomsten, fordi svigermoren dagen før hadde bedt så nedlatende om «noe søtt til kaffen, men ikke så tørt som det du lagde sist».
Anna betraktet alt sammen.
Ved bordet, tjue meter unna, begynte stemmene igjen å stige. Noen hadde allerede startet på en historie. Lars forklarte høylytt for onkel Per at moderne biler bare var plastskrot laget for kvinnfolk.