Erik snudde brått og gikk mot heisen. Anna lukket døren etter ham og ble stående med ryggen mot den. Hun kjente hjertet hamre, men hendene skalv ikke lenger.

Neste morgen ringte Hilde presis klokken ni.

— Anna, anmeldelsen er ferdig. Jeg henter deg om en time, så drar vi og leverer den sammen.

Anna tok på seg et stramt skjørt og en hvit bluse, samlet håret i en knute og gikk ut. Utenfor oppgangen sto Hilde ved bilen sin med telefonen mot øret. Da hun fikk øye på Anna, nikket hun kort og avsluttet samtalen.

— Det har kommet noe nytt, sa hun. — Jeg har fått hentet inn opplysninger om ett av lånene. Det på førti tusen kroner. Kan du gjette hvem som står som mottaker av pengene?

Anna kjente det stramme seg i magen.

— Kari?

— Nettopp. Beløpet ble overført til kontoen hennes dagen etter at avtalen ble opprettet. Det er et direkte spor. De har ikke engang forsøkt å skjule det ordentlig. Så saken vår er allerede sterk. Kom, vi drar.

De satte seg i bilen og kjørte ut fra gårdsplassen. På politistasjonen var det travelt, med stemmer fra gangen, telefoner som ringte og mennesker som ventet med papirer i hendene. Hilde gikk bestemt mot riktig kontor, hilste på betjenten og la en tykk mappe på bordet.

— Anmeldelse for bedrageri, sa hun klart. — Relevante dokumenter, kontoutskrifter, kredittavtaler og øvrig bevismateriale ligger vedlagt.

Betjenten tok imot anmeldelsen, registrerte den og stemplet kopien. Deretter rakte han Anna en bekreftelse med saksnummer. Hun holdt arket mellom fingrene og leste tallene flere ganger. Fra dette øyeblikket var det ikke lenger bare en mistanke, ikke bare en vond historie hun hadde fortalt til familien. Nå var det en sak.

Da de kom ut på gaten, begynte telefonen hennes å ringe. Nummeret var skjult. Anna så på skjermen et øyeblikk før hun svarte.

Stemmen til Kari kom gjennom røret. Denne gangen var det ingen latter i den. Bare tørr, bitter gift.

— Så du gikk til politiet likevel? Ja vel. Du kommer til å angre på det. Jeg kjenner også folk. Du skal få merke hva dette koster.

Anna svarte ikke. Hun la bare på og la telefonen rolig ned i vesken.

Hilde så spørrende på henne.

— Svigermor, sa Anna. — Hun truer meg.

— Det må du dessverre venne deg til. Dette er bare begynnelsen. Når de skjønner at du ikke lar deg skremme, kommer truslene til å bli flere. Etterpå begynner de å tilby løsninger og kompromisser. Det er da det blir viktig å ikke gi etter.

Anna nikket. De var på vei tilbake til kontoret da telefonen ringte på nytt. Denne gangen var det moren hennes.

— Anna, hvor er du? Ingers stemme skalv.

— Sammen med advokaten. Hva har skjedd?

— Kari har nettopp kommet hit. Selv. Hun sitter på benken utenfor oppgangen og sier at hun ikke går før du trekker anmeldelsen. Hun sier også at hjertet hennes har sviktet, og at hvis hun dør, er det din skyld. Naboene har samlet seg. Alle står og ser.

Anna grep telefonen så hardt at knokene ble hvite.

— Mamma, lås døren og ikke gå ut. Jeg kommer med en gang.

Da Anna og Hilde svingte inn foran foreldrenes blokk, hadde det allerede samlet seg en liten flokk ved inngangen. Eldre damer fra nabobenkene, en ung mor med barnevogn, to menn fra oppgangen ved siden av — alle hadde blikket festet på benken der Kari satt.