– Anna, Maria er søsteren min. Dette er barna hennes. Vi er familie. Familie hjelper hverandre. Det er helt normalt.

– Å hjelpe er noe man gjør når man blir spurt, ikke når man får en beskjed én time før invasjonen starter, svarte hun. Stemmen hennes var fortsatt behersket, men under roen lå det en voksende spenning. – Hjelp betyr også at det går begge veier. Har søsteren din én eneste gang spurt om jeg kanskje er sliten? Om jeg også kunne hatt lyst på en spa-dag? Eller bare trengt noen timer alene i stillhet? Nei. Hun ringer deg, dere ordner alt mellom dere, og jeg får vite det til slutt, fordi min mening tydeligvis ikke teller i denne saken. Så nå gjør jeg en endring. Jeg er ikke med på dette lenger.

Erik reiste seg og støttet begge hendene mot bordplaten. Han så ned på henne, og den lette, søvnige bekymringsløsheten fra morgenen var borte fra blikket hans.

– Jeg skjønner ikke hva som har gått av deg. Det har alltid vært greit før, og akkurat i dag skal du plutselig vise karakter? Maria er allerede på vei. Hva skal jeg si til henne? At kona mi har mistet forstanden?

– Du kan si sannheten, sa Anna og reiste seg også, slik at hun møtte blikket hans uten å vike. – Si at kona di faktisk hadde egne planer for denne dagen. Si at hun er lei av å være gratis aktivitetsleder døgnet rundt for barna til søsteren din. Si hva du vil. Det er meg likegyldig. Svaret mitt er nei.

Erik dro hånden gjennom håret, den bevegelsen som alltid avslørte at irritasjonen hans var i ferd med å nå kokepunktet. Han var ikke vant til motstand, særlig ikke fra Anna, som i årevis stille hadde svelget alle innfallene fra familien hans. Den plutselige fastheten hennes gjorde ham usikker. Den tok fra ham de vanlige grepene han pleide å bruke for å presse henne til å gi etter. Han gjorde et siste forsøk, denne gangen ved å bytte taktikk fra forvirret vantro til en nedlatende, formanende ro.

— Anna, kjære deg, hvorfor lager du bråk av ingenting? sa han, med en stemme som var forsøkt mild, men som likevel bar den velkjente tonen av belæring. — Det er jo Maria. Søsteren min. Du vet jo hvor sliten hun er. Mannen hennes er på jobb fra morgen til kveld, og hun står alene med tre barn. Hun er helt utslitt, det skjønner du vel. Vi må jo stille opp for henne, prøve å forstå situasjonen hennes. Ikke vær så egoistisk.

Ordet traff kjøkkenet som en gnist i tørt krutt.

Anna snudde langsomt hodet mot ham. Det var ikke raseri i blikket hennes. Det var noe langt mer ubehagelig: en kjølig, behersket forakt.

— Forstå situasjonen hennes? gjentok hun lavt. — Erik, jeg forstår situasjonen hennes annenhver helg. Jeg forstår den når jeg skrubber fettete håndavtrykk etter små barnefingre av veggene. Når jeg plukker smuler, plastbiter og ødelagte leker ut fra under sofaen. Når jeg må stå og høre på naboene klage over trampingen, hylene og alt bråket. Kanskje det snart er på tide at noen prøver å forstå min situasjon også? For eksempel min egen mann?

— Jeg prøver alltid å forstå deg! Alltid! skjøt han tilbake, og stemmen sprakk av frustrasjon. — Men jeg skjønner deg aldri! For meg har det alltid vært helt naturlig å hjelpe søsteren min, den eneste søsteren jeg har, og nå står du her og sier at du ikke vil se barna hennes i vårt hjem! At du nekter å hjelpe! Prøv å forstå da, hun har tre barn. Tre! Hun trenger en pause …