— Jeg bor der hele sommeren. Det er pusterommet mitt. Etter jobb drar jeg dit for å få stillhet rundt meg. Og hver eneste helg er jeg der.

— Å, gi deg! Erik viftet avvisende med hånden.

Han gikk rundt bordet og stilte seg rett foran henne.

— Pusterom? Du sitter der alene og blir helt folkesky. Du kunne godt ha gitt litt plass til slekta. Jeg har allerede lovet Maria det. Jeg sa at de kan flytte inn i mai.

Anna mistet pusten.

Plutselig skjøt et minne opp i henne: Maria hadde faktisk vært innom hytta hennes sommeren før. Én eneste gang, ikke mer.

Svigerinnen hadde spasert rundt på de velstelte stiene som om hun inspiserte et sted som ikke holdt mål. Hun hadde rynket på nesen, kommentert gardinene på verandaen med dårlig skjult forakt og ikke så mye som tilbudt seg å skylle sin egen kopp etterpå. Derimot hadde hun klaget høyt og lenge over at nettet bare fungerte skikkelig borte ved gjerdet. En typisk byfrøken, bortskjemt til fingerspissene. Maria oppførte seg som om hele verden skyldte henne noe, bare fordi hun fantes. Mannen hadde hun selv kastet ut, barnebidragene kom presist, men likevel klarte hun å fremstille seg som stakkarslig hver gang anledningen bød seg.

Og denne kvinnen skulle Anna altså gi huset sitt til?

— Så du har lovet det, gjentok Anna lavt.

Hun tvang stemmen til å holde seg rolig. Ikke rope. Ikke miste kontrollen.

— Ja, selvfølgelig. Hva er problemet?

Erik trakk på skuldrene, fullstendig overbevist om at han sto på trygg moralsk grunn.

— Du er jo ikke gjerrig. Du kan bo i byen én sommer. Det overlever du fint. Vi har klimaanlegg her. Og hytta kan vi ordne som gaveoverføring. Da slipper vi skatt og styr. Maria føler seg tryggere da. Så ingen kan hive henne ut hvis du plutselig finner på å lage bråk.

Anna ble sittende uten å få frem et ord. Frekkheten var så ren, så blankpusset og uhemmet, at den nesten tok pusten fra henne på nytt.

Hun så på mannen hun hadde delt femten år med. Og det var som om hun ikke kjente ham igjen. Eller kanskje var det nettopp det hun gjorde. For første gang så hun ham uten forskjønnende filter. Han mente virkelig at han hadde rett. Han trodde oppriktig at han kunne disponere over hennes eiendom. At hans familie var hellig, mens hennes arbeid, hennes penger og hennes ønsker bare var kvinnelig småtteri. Noe man kunne overse.

— Og hva med helgegrillingen din? spurte hun spisst. — Hvor skal du sitte og drikke øl med gutta? Maria kommer til å kommandere dere på plass før dere rekker å åpne første flaske.

— Det trenger du ikke bekymre deg for! svarte Erik muntert og slo det bort med hånden. — Maria og jeg har allerede snakket om det. Jeg kommer dit i helgene. Badstue, kjøtt på grillen, alt som hører med. Hun dekker alltid bord for broren sin. I motsetning til enkelte andre.

Blikket hans gled menende mot den tomme stekepannen.

— Fantastisk. Du har virkelig ordnet dette pent for deg selv.

Anna ristet langsomt på hodet.

— Det krever ikke akkurat stor hjernekapasitet å dele ut andres eiendom. Men én ting har du visst glemt, Erik.

— Hva er det jeg liksom har glemt? brummet han.