– Veldig bra arbeid, Erik, sa Lars. – Friskt blikk. Man merker når folk har utdannelse.
Kari kremtet lavt. Jeg møtte blikket hennes. Hun løftet øyenbrynene så vidt, som om hun spurte: «Ser du dette?» Jeg så det.
Anders lente seg litt nærmere og hvisket:
– Anne, du må si noe. Du ser jo feilen.
Jeg ventet et øyeblikk. Ikke fordi jeg var redd. Jeg visste bare hva som ville skje idet jeg åpnet munnen. Lars ville vri det. Det gjorde han alltid. Men å tie ville bety at feilen gikk videre inn i kvartalsrapporten, og derfra til Ingrid, kommersiell direktør. Da ville det ikke bare lande på Erik. Da ville alle få det.
– Erik, sa jeg, rolig og uten å heve stemmen. – Det er en unøyaktighet i linjen for returer. Oktoberreturen fra ProsjektInvest er ikke tatt med. Det riktige tallet avviker med nesten åtti tusen kroner. Det endrer kvartalsresultatet.
Rommet ble helt stille.
Erik så først på skjermen. Deretter på meg. Til slutt på Lars.
– Jeg skal kontrollere det på nytt, sa han.
Stemmen hans sprakk litt. For første gang.
Lars banket pennen mot bordplaten. Én gang. Så en gang til.
– Anne, nå holder det, sa han. – Erik finner ut av det. Du er ikke seniorleder. Dette ligger ikke på ditt bord.
Ikke på mitt bord. I tretten år hadde det ligget på mitt bord. Nå var det plutselig ikke mitt ansvar lenger.
Jeg lukket notatboken. La pennen pent oppå den. Så satt jeg der og hørte Erik gjøre ferdig presentasjonen. Han snakket mer hakkete nå, og betydelig raskere enn da han begynte. Luften i møterommet ble tung. Noen åpnet døren på gløtt.
Etter møtet stanset Lars meg ute i gangen. Han la hånden rundt albuen min, mykt og familiært, som om vi delte en hemmelighet.
– Anne. Vent litt.
Jeg stoppet. Kaffemaskinen surret et sted lenger borte i korridoren. Lampen over oss blinket svakt. Den hadde gjort det i tre uker, uten at noen hadde byttet den.
– Hør her, jeg skjønner det, sa han lavt, nesten hviskende. – Dette ble ikke pent. Du hadde rett i tallene, jeg skal sjekke det. Og du, ved kvartalsslutt skal jeg ordne en skikkelig bonus til deg. En ordentlig en, ikke sånn som vanlig.
Han så meg inn i øynene. Skyldbetynget. Nesten oppriktig.
– Men prøv å forstå. Søsteren min ba meg. Familie, vet du. Du er et voksent menneske, du skjønner hvordan sånt er.
Jeg skjønte. Jeg hadde skjønt i tretten år. Jeg hadde skjønt boliglånet. Skjønt omorganiseringen. Skjønt «bare vent litt». Skjønt alle løftene som aldri ble mer enn ord. Nå skulle jeg altså skjønne «familie» også.
– Greit, sa jeg.
Jeg nikket.
Lars pustet lettet ut. For ham var saken dermed løst. Han snudde seg og gikk tilbake til kontoret sitt.
Jeg ble stående igjen i gangen. Ingrid kom forbi i raske steg med et nettbrett under armen. Da hun fikk øye på meg, nikket hun kort.
– God morgen, Anne.
Hun brukte fornavnet mitt. Hun kunne navnene på alle i avdelingen, men det var ikke alle hun faktisk tiltale slik.
– God morgen, Ingrid, svarte jeg.
Hun fortsatte videre. Jeg sto stille noen sekunder til. Så tok jeg telefonen opp av lommen og ringte rekrutteringsbyrået som hadde sendt meg en stillingsannonse kvelden før. De tok telefonen etter to signaler.