«En midlertidig adresse hjelper ingenting!» avbrøt Lars skarpt. «Det må være fast folkeregistrert adresse. Kari har allerede undersøkt alt. Hun sier at en proforma løsning er for risikabel — de kan kontrollere det, og da kan det bli alvorlige problemer. Og å leie en leilighet her i området har de ikke råd til. Det vet du like godt som meg. Kari forsørger Ida alene.»
Han begynte å gå rastløst frem og tilbake over stuegulvet. Bevegelsene hans var korte, urolige, nesten hakkete.
«Jeg har lovet Kari at jeg skal hjelpe henne,» fortsatte han. «Jeg sa at vi skulle finne en løsning. Og nå har jeg funnet den.»
Så stanset han rett foran Ingrid. I blikket hans fantes det ikke lenger tvil, ikke engang et spor av nøling. Bare en kald, hard besluttsomhet.
«Vi må registrere Ida her. På adressen din.»
Ingrid ble stående helt stille. Et øyeblikk var hun sikker på at hun måtte ha hørt feil.
«Hva sa du?» hvisket hun. «Registrere henne? Her? I min leilighet? Lars, hører du deg selv? Det går ikke. Dette er leiligheten etter bestemoren min.»
«Ja, og Ida er niesen min!» svarte han kontant. «Hun er familie. Mitt eget blod. Hele fremtiden hennes kan avhenge av den fordømte adressen. Hvorfor er du så redd for en formalitet i et register? Leiligheten blir ikke mindre av det.»
«Dette handler ikke om en formalitet, Lars!» Ingrid reiste seg brått. Hun kjente hvordan indignasjonen steg i henne som en varm bølge. «Du vet utmerket godt hva fast adresse kan innebære. Det kan gi rettigheter knyttet til boligen. Det kan gjøre det vanskeligere å selge, bytte eller disponere over leiligheten uten samtykke fra den som er registrert der. Det kan skape problemer senere. Dette er det eneste jeg eier. Min trygghet. Mitt hjem. Mitt minne etter familien min.»
«Trygghet, minner …» Lars gjentok ordene med en hånlig grimase. «Du tenker bare på deg selv. Har du tenkt på barnet? På en jente som faktisk har en sjanse til å komme seg videre, få en skikkelig utdannelse, bygge seg et liv? Og du vil ta den muligheten fra henne fordi du klamrer deg til dine egne egoistiske redsler.»
«Jeg kommer ikke til å sette hjemmet mitt på spill på grunn av problemene til søsteren din!» ropte Ingrid nå. «Hvorfor planla ikke Kari dette tidligere? Hvorfor er det jeg som skal ofre min fremtid for hennes ambisjoner?»
«Fordi vi er familie!» brølte Lars. «Og i en familie hjelper man hverandre. Hvis du ikke forstår det, da er du ikke familien min.»
Han tok et skritt nærmere. Ansiktet hans var forvrengt av raseri. Så grep han henne hardt i skulderen.
«Jeg gidder ikke diskutere dette med deg, Ingrid. Jeg har bestemt meg. Kari og Ida kommer i morgen tidlig med papirene. Du blir med dem til kontoret og ordner det.»
«Jeg blir ikke med noen steder,» sa Ingrid fast og møtte blikket hans uten å vike.
Lars slapp skulderen hennes og trakk seg et par skritt tilbake. Øynene hans var plutselig iskalde. Da han snakket igjen, var stemmen lav, men ordene traff stillheten i rommet som piskeslag.
«Enten registrerer du Ida på adressen din, eller så leverer jeg skilsmissepapirene i morgen.»