Det var nok for meg.

Jeg dro hjem og slettet alle annonsene jeg hadde lagret.

Om kvelden spurte Anders av seg selv:

– Nå? Fant du noe som passer?

– Ja.

Han rettet seg straks opp.

– Hvilken bydel?

– Denne.

– Hva mener du?

– Jeg blir boende her. Det er du som må finne deg en ny leilighet nå.

Anders ble sittende og se på meg i flere sekunder.

– Mener du virkelig det?

– Ja.

Han skjøv stolen bakover så beina skrapte mot gulvet.

– Og hvor er det meningen at jeg skal gjøre av meg?

– Du kan begynne på samme måte som jeg måtte. Åpne boligannonsene og velg noe.

– Kari, jeg har bodd her i sju år. Jobben min ligger rett i nærheten, alt jeg trenger i hverdagen er her.

– Da får du lete i nærområdet.

– Forstår du i det hele tatt hvor vanskelig det er?

– Ja, det gjør jeg. Det er jo akkurat det du har bedt meg om de siste dagene.

Anders gikk rastløst fram og tilbake over kjøkkengulvet, tydelig irritert.

– Og mamma, da? Hun hadde allerede begynt å gjøre klar sin egen leilighet.

– Hun har et sted å bo.

– Jeg lovet henne et rom.

– Du lovet bort et rom som ikke var ditt. Nå får du forklare henne det selv.

Akkurat den setningen flyttet hele tyngden i saken mer enn alle diskusjonene vi hadde hatt tidligere.

Fram til da hadde Anders oppført seg som om det bare hadde oppstått en liten uheldig misforståelse mellom meg og moren hans, og at det av en eller annen grunn var mitt ansvar å rydde opp i den.

Nå havnet ansvaret tilbake der det hørte hjemme: hos den som hadde funnet på hele planen.

Etter noen minutter tok han telefonen og ringte Anne.

– Mamma, ikke begynn å demontere møblene ennå. Og ikke bestem noe mer med leiligheten din heller.

Svaret hennes hørte jeg ikke, men Anders’ neste setning kom høyere og skarpere:

– Fordi Kari blir boende her.

Det tok bare noen få minutter før min egen telefon begynte å ringe.

– Kari, hva er dette for noe? Hva mener du med at du blir? spurte Anne. – Anders har lovet meg det rommet.

– Da må du ta den samtalen med Anders.

– Jeg har allerede sagt fra til folk om at jeg skal leie ut leiligheten min.

– Da må planene endres.

– Skjønner du hvilken situasjon du setter oss i?

– Ja. For noen dager siden satte dere meg i nøyaktig samme situasjon. Forskjellen er bare at dere i tillegg rakk å måle opp veggen.

Svigermoren min ble opprørt og sa at voksne mennesker burde løse slike ting som en familie.

– Det er jeg enig i, svarte jeg. – Da burde man ha startet med å snakke med den som faktisk eier leiligheten.

Etter det avsluttet hun samtalen.

Anders kom bort til meg med et mørkt blikk.

– Var det nødvendig å snakke sånn til mamma? Hun stolte på meg.

– Nettopp. Derfor er det også du som må forklare henne hva som har skjedd.

Han åpnet munnen som om han ville protestere, men lukket den igjen uten å si noe.

Kvelden etter satt Anders med boligannonser på mobilen.

Til å begynne med søkte han bare i vårt eget område.

Den første leiligheten forkastet han fordi det var for langt til kollektivtransport. Den neste hadde et kjøkken han mente var for dårlig. Den tredje lå lenger unna jobben hans enn han kunne tenke seg.