Neste morgen våknet Anna for første gang på lenge uten den vanlige listen som allerede gikk i hodet hennes. Hun trengte ikke tenke på hva som snart var tomt, hva som måtte handles inn, hvem som burde ringes, eller hvilke småting som måtte huskes. Stille flyttet hun sine egne matvarer over på en egen hylle i kjøleskapet. På badet satte hun kosmetikk, kremer og hygieneartikler for seg selv, adskilt fra alt det som før bare hadde vært «husets». Hun gjorde ikke noe nummer ut av det. Hun markerte bare grenser der det tidligere aldri hadde eksistert noen.

De første dagene la Erik knapt merke til noe. Tvert imot var han godt fornøyd. Han kjøpte nye hodetelefoner, meldte seg inn på treningssenter og bestilte sushi levert på døren tre ganger i løpet av én uke. Han sjekket nesten ikke prisene. Følelsen av å disponere alt selv smakte overraskende godt.

Problemene kom raskere enn han hadde sett for seg.

— Anna, hvor er vaskepulveret? ropte han fra badet fire dager senere.

— Det er tomt, svarte hun fra stuen.

— Har du ikke kjøpt nytt?

— Nei. Nå er jo slike ting personlige utgifter. Hvis noe skal være felles, må vi avtale det. Hvis ikke, kjøper hver og en sitt eget.

Han ble stående taus. Det fantes liksom ikke noe godt motsvar. Til slutt måtte han gå i butikken selv, og for første gang på svært lenge måtte han faktisk finne ut hvilken hylle vaskemiddelet sto i, og hva det kostet.

Uken etter røk lyspærene. Så var det flytende såpe som var slutt. Deretter manglet det støvkluter. Småting han aldri tidligere hadde skjenket en tanke, begynte plutselig å kreve både oppmerksomhet, tid og penger. Han ble irritert, men klarte ikke helt å forstå hvem eller hva irritasjonen egentlig var rettet mot.

To uker gikk. På overflaten virket alt omtrent som før. De spiste frokost sammen, fortalte hverandre korte nyheter fra dagen og satt ved samme bord om kvelden. Likevel hadde det lagt seg noe mellom dem, som en usynlig vegg. Den var ikke bygget av krangler, men av stillhet på steder der det før hadde ligget små, nesten umerkelige omsorger.

En morgen åpnet Erik klesskapet og fant ikke en eneste ren skjorte.

— Du vasket jo klær i går, sa han da han kom ut på kjøkkenet.

— Mine klær, svarte Anna uten å løfte blikket fra kaffekoppen.

Han åpnet munnen for å protestere.

men ordene ble stående fast et sted før de nådde tungen.

Noen dager senere var det tomt for toalettpapir i huset. Erik lette på alle de stedene der det pleide å ligge ekstra ruller: i boden, i skapet under vasken, på hyllen i gangen. Ingenting. Ikke én eneste rull. Til slutt banket han på døren til rommet der Anna satt.

— Anna, vi har ikke mer toalettpapir.

Uten et ord åpnet hun sitt eget skap, tok ut en pakke og rakte ham én rull.

— Vær så god.

Han så først på rullen i hånden, deretter på pakken hun fremdeles holdt.

— Og resten?

— Resten kjøpte jeg til meg selv.

Erik svarte ikke. Fingrene hans lukket seg bare litt hardere rundt papiret enn nødvendig. Akkurat da var det som om noe forskjøv seg stille inne i ham. For første gang på mange år begynte han faktisk å tenke over hvor mange små, hverdagslige ting som alltid hadde dukket opp i hjemmet som av seg selv. I virkeligheten hadde de kommet dit fordi noen hadde husket, kjøpt, fylt på, vasket, ryddet og ordnet — dag etter dag, uten applaus og uten at noen la merke til det.